Elementer (norwegian fantasy story)

Kapittel 21

         Kapittel 21

Jeg sto litt rådvill lent mot en bokhylle, med armene fulle av bøker Aron hadde anbefalt. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne sikkert gjemme meg på Villrosen og lese - bøkene hørtes virkelig interessante ut - men jeg følte at jeg hadde fått nok skolearbeid for denne dagen. Hodet mitt verket litt etter Thorins evigvarende spøking og hvisking gjennom hele timen. Det jeg aller helst ville nå, var å snakke med Miko. Men hvor kunne han være? Vi hadde snakket litt i morges, før jeg gikk til timen, og han hadde sagt han bare skulle slappe av eller se seg litt om på slottet. Jeg skulle ønske Miko også var i klassen... Med et sukk gikk jeg for å sjekke rommet hans; Solsikken.

        En halv time senere var jeg desperat. Han var ikke på rommet, ikke på kjøkkenet og ikke i noen av gangene jeg hadde gått nedover. Jeg hadde til og med gått opp alle trappene til biblioteket, bare for å være sikker på at han ikke ventet på meg der. Til slutt støtte jeg på Horkan, som skyndet seg ned en korridor med slirer og sverd under armen. "Horkan! Har du sett Miko?" De skyggefargede øynene hans møtte mine gjennom de mørke hårlokkene, med et glimt jeg ikke helt kunne tyde. "Sjekk smia." Med de ordene, og et skjevt smil som fikk de tre parallelle arrene på venstre side av ansiktet til å fordreie øyet hans, gikk han. Jeg sto forvirret og håpefull igjen. Har Miko blitt ansatt?

        Jeg hadde aldri besøkt den kongelige smia, men jeg hadde kjent varmen og hørt de velkjente lydene da jeg sjekket Zeron, og visste hvor den var. Smia var en lav og bred bygning ved siden av stallen, og den røde gløden fra den åpne døren fortalte meg at noen jobbet der inne. Jeg stakk hodet forsiktig inn døråpningen. Rommet var opplyst av den brennende essen; så blendende rød at jeg måtte myse. Miko - jeg kjente ham straks igjen - sto ved arbeidsbenken med ryggen til meg. Vanligvis ville han merket at jeg var der med en gang, siden han var en veldig observant person. Det var umulig å snike seg inn på ham... Men som alltid når han smidde, var han innelukket i sin egen boble som jeg ikke ville briste.

        Han hadde jobbet hardt og lenge; det var enkelt å se. Svetten silte ned ansiktet hans, og de viltre lokkene var sotete og klistret til pannen. Overkroppen var bar, og den lyseblå skjorten han vanligvis hadde på seg hang ved døren; en ren og lys kontrast til det mørke rommet. Gløden fra essen kastet dansende skygger over den muskløse overkroppen hans, og mens jeg sto i stillhet tenkte jeg tilbake. Dette minnet meg så altfor mye om dagen før brannen, hjemme i Darkum. Jeg hadde vært hjemme hos Miko for å smi Gamla - jeg hadde aldri funnet henne igjen etter brannen - og hadde stått og studert Vikor på samme måte. De var svært like når de smidde, begge var like konsentrert med arbeidet. Det var som om alt verden besto av, var et halvmørkt rom, varm og metallisk lukt og lyden av syngende stål. Jeg ble også slik noen ganger, når jeg jobbet med helbredelse.

        "Du er heldig..." Han snudde seg straks ved lyden av stemmen min, og som alltid sprakk ansiktet hans opp i et stort smil. "Nari! Jeg hørte deg ikke." Han gjorde en håndbevegelse til rommet. "Jobben? Jeg vet, jeg er så utrolig glad jeg ble ansatt. Jeg har virkelig savnet å smi." De lyse øynene blant soten var medlidende. "Var klassetimene ille?" Jeg stønnet. "Selve timene var greie, men de andre elevene derimot... Det var en flørtende idiot som prøvde å bølle med Aron." Miko smalt den tunge hammeren truende mot håndflaten med smale øyne. "Plaget han deg?" Jeg smilte og ga ham en klem, men slapp raskt for ikke å få sot og svette på den nylig vaskede tunikaen. "Jeg klarer meg. Uansett er Aron der. Og Tares."

        Han sendte meg et langt blikk, men snudde seg så fort og grep et skittent stoffstykke og tørket pannen og overkroppen. Akkurat da han hadde dratt skjorten over hodet kom en mann inn fra bakdøren. Han var kraftig og svartskjegget, med et forkle av lær over den sotete hvite skjorten. Jeg tok den utstrakte hånden hans - stor, varm og trælete - og smilte. "Du må være smeden? Jeg er glad du hadde en ledig lærlingplass til Miko." Han nikket. "Det stemmer. Jeg er Coran, den kongelige smeden. Nå hadde jeg vel egentlig ikke en ledig plass, men jeg kunne ikke motstå dette talentet. I alle mine år har jeg aldri sett et slikt naturlig håndlag med detaljene. Og han lærer fort - allerede i dag har han lært grunnlaget for hvordan sverdene til den Kongelige Garden skal være!" Coran klappet Miko på skulderen, som smilte svakt og rufset til det allerede bustete håret.