Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot

Kapittel 39

"Jeg gruer meg til du skal dra," sier Isac med en trist stemme mens jeg ligger i armkroken hans på sofaen.

"Jeg også," sier jeg og puster ut,"men jeg drar ikke før om 3 dager.. Så vi har litt tid sammen," sier jeg og smiler opp til Isac.

Han ser ned på meg og smiler tilbake,"ja, det har vi," sier han før han kysser meg på panna.

Jeg smiler for meg selv av å kjenne leppene til Isac på panna mi og kjenner at jeg kunne ha ligget her en god stund.

"Nina?"

"Ja?"

"Hva fikk deg til å være så ærlig idag?" spør han og jeg ser opp på han forvirret.
Han ser ned på meg,"du vet.. Du sa jeg er 'kjærligheten i ditt liv', det er ikke akkurat noe man sier rett ut."

Jeg ser på han rart,"du sa det igår på tv du også!" sier jeg og ler når jeg ser kinnene hans blir røde.

"Ja.. Jeg var bare ærlig," sier han og ser meg i øynene med et smil.

Jeg smiler tilbake,"jeg også."

Han kysser meg kjapt på munnen,"og bare så du vet det, var det ikke planlagt. Det var ikke noe som fikk meg til å ikke si det, om du skjønner," babler han og jeg legger hodet mitt på brystet hans.

"Ja, jeg skjønner hva du mener," svarer jeg og lukker øynene når jeg hører hjertet til Isac dunke under øret mitt.
"Jeg hører hjertet ditt," sier jeg og smiler.

"Høres det normalt ut?" spør han og jeg ler stille.
Hva slags spørsmål er det?

"Ja, Isac. Du har ingenting å bekymre deg for," sier jeg og ruller med øynene.

"Jeg vet du rullet med øynene, Pettersen. Det er et normalt spørsmål å stille," sier han og gir meg et lite skvis på siden min som får meg til å le av hvor killen og ikke minst hvor skvetten jeg er.

"For de som er unormale ihvertfall," ler jeg og ser på Isac.

Han smiler stort,"nå er det nok!" ler han før hendene hans angriper meg og kiler meg på magen som får meg til å le til tårene renner.

"Isac! Slutt!" ler jeg og prøver å vri meg unna.

"Ikke før du sier unnskyld!" sier han med et stort smil mens han killer meg.

"Greit! Greit! Unnskyld!" klarer jeg å få frem mens jeg ler.

Før jeg rekker å reagere kjenner jeg leppene til Isac på mine mens han smiler i kysset.

Han trekker seg unna og ser på meg med et tilfredsstillende smil,"det var da ikke så vanskelig."
-------------
Etter en lang og avslappende dag, har kvelden kommet og jeg har meldt meg frivillig til å ta oppvasken.
Hva Isac gjør vet jeg ikke, men jeg har ikke noe imot å gjøre litt husarbeid.

Etter å ha tørket hendene mine fra å ha gjort ferdig oppvasken, hører jeg en dør som smeller høyt i andre etasje og jeg skvetter til.

Jeg går ut fra kjøkkenet og til gangen for å sjekke om det var en grunn til at han small døra så høyt.
"Isac? Går det bra?" roper jeg opp trappen og venter nervøst på et svar.

Ingen svar.

Etter å ha ventet en liten stund på å få svar, som jeg ikke fikk, går jeg opp trappen stille og til rommet til Isac.
Det er ikke det at jeg vet han er i rommet sitt, han kan være hvor som helst i dette store huset.

Jeg banker på forsiktig,"Isac? Går det bra?" spør jeg nok en gang.

Jeg hører på den andre siden av døren at han puster ut.
"Nei. Det går ikke bra, Nina," sier han frustrert.

Jeg legger hånden min på døren for å høre om han har noe mere å si, og det har han.

"Når jeg tror ting ordner seg, så er det alltid noe som fucker det opp. Og jeg blir så jævlig lei av at ingenting går slik som jeg vil!" hører jeg han rope, og jeg åpner døren sakte opp.

Noe er tydeligvis galt.

Når Isac kommer til syne, har han mobilen i hånden og ser på meg med tårevåte øyne.

"Isac.. Hva skjer?" spør jeg forsiktig og går og setter meg ned ved siden av han på sengen.

Han legger fra seg mobilen før han ser på meg,"pappa ringte."

Jeg ser på han overrasket og føler at hjertet kommer til å hoppe ut av brystet når som helst.
"...hva? Hvorfor?"

Han gnir seg i øynene,"han ville møte meg," sier han og ler oppgitt.

"Hvordan fikk han tak i nummeret ditt? Og hvorfor vil han møte deg først nå?" spør jeg og bomber han med spørsmål.

"Jeg vet ikke hvordan han fikk tak i nummeret mitt.. Men jeg vet hvorfor han vil møte meg," sier han og ser forran seg for å prøve og unngå øyekontakt.
"Han vil si unnskyld.. Den drittsekken," sier han sint.

"Er han her i LA?" spør jeg etter en liten stund stillhet.

"Mhm. Han drar om to dager, så han ville benytte sjansen til å møte meg."

Jeg ser ned på hendene mine,"men vil du møte-"

"Nei," sier han brått,"neineineinei."

"Men Isac-"

"Nei sa jeg!" roper han sint og ser på meg,"vet du hva han har gjort mot familien min? Jeg kommer aldri til å tilgi han."

"Kan du ikke bare prøve? Værsåsnill," sier jeg og ser på han håpefull mens han ser ned på hendene sine.
"Ikke gjør det for hans skyld, men for din."

Han ser på meg og løfter øyenbrynene,"hvorfor vil du at jeg skal møte han så veldig?"

"Fordi han er faren din, Isac. Og du vet ikke før du har prøvd heller. Hva om han har forandret seg?" spør jeg og legger hånden min over hans, men han trekker sin hånd unna.

"Det har han ikke-"

"Det vet du ikke!"

"Men-"

"Han fortjener en ny sjanse, Isac," avbryter jeg og ser han i øynene,"alle fortjener en ny sjanse."

Han puster ut kort før han drar hånden over håret,"blir du fornøyd om jeg møter han? Jeg kommer til å gjøre det for deg-"

"Ikke gjør det for min skyld, Isac," avbryter jeg nok en gang,"gjør det for din skyld.. Du fortjener en forklaring til hvorfor han gjorde det han gjorde."

Han ser på meg uten å si noe mens han er i dype tanker. Etter en liten stund stillhet gir han meg et lite smil.

"Jeg skal tenke på saken."

Jeg smiler tilbake og gir han et lite kyss på kinnet før jeg reiser meg opp fra sengen.
"Ok. Si ifra når du har bestemt deg."
-----------
Skal ha maraton neste helg folkens, trenger å fokusere på skole ://

Ok hade