The North Face

1;

"Jeg er på vei hjem igjen nå tante." Sukker jeg inn i telefonen. Igjen så er hun helt fra seg. Hun har skreket til meg gjennom telefonen i 10 minutter, og først nå får jeg si noe. "Jeg er ved matbutikken nå, så jeg er hjemme om en 20 minutters tid omtrent." Før hun rekker å si noe mer legger jeg på. Telefonen legger jeg ned i bukselomma.

Jeg lener meg inntil veggen på matbutikken og sukker frustrert ut. Faen assa.
Hun blir alltid som dette. Hun er alt for overbeskyttende. Jeg skjønner hvorfor hun er sånn, men hun må da kunne stole på meg. Jeg er tross alt 18. Jeg er myndig. Jeg har rett til å ta mine egne valg, og gjøre som jeg vil uten at hun skal ha noe som helst å si. Egentlig så kan jeg gjøre hva jeg vil. Om jeg ville kunne jeg dratt til Kina nå.

Men igjen så kan jeg jo ikke akkurat si mot henne. Hun er tross alt grunnen til at jeg har tak over hodet, så jeg kan ikke trosse henne. Både hun og jeg vet at hun ikke nøler med å kaste meg ut om jeg ikke skulle høre etter. Jeg kan ikke annet enn å følge hennes ordre til jeg kommer meg vekk. Så fort som jeg er ferdig på skolen skal jeg ut, og det med en gang.

Jeg trekker baggen godt opp på skulderen og begynner å gå nedover gaten. Det eneste som lyser opp veien nå er de få lyktestolpene som står plassert rundt om på gaten.

Kvelden er stille. Det er ikke en lyd å høre. Ikke en sjel å se. Ingen er ute. Jeg er helt alene. Det er bare meg og natten. Meg og månen. Meg og alle stjernene. Jeg er helt alene.

Alene.

Leppene mine krummer seg opp i et smil. "Jeg er alene.." mumler jeg for meg selv og tar en piruett inn i natten. Ingen tante. Ingen lærere. Ingen noen. Jeg er helt alene. For meg selv. Ikke en sjel. Bare meg.

En liten latter glipper ut av leppene mine. Det er lenge siden. Stillheten. Friheten. Uavhengigheten. Alt jeg noen gang kan ønske meg har jeg i akkurat dette øyeblikk. Det kunne ikke blitt bedre, men det er ikke lenge før jeg må hjem.
Hjemme hos tante er jeg aldri alene. Hennes tre barn henger alltid rundt meg. Jeg elsker de tre småtassene over alt på jord, men det er sjeldent jeg får litt alene tid. Om ikke søskenbarnene mine løper rundt benene på meg så skriker tante ordre etter meg som om jeg skulle vært en slags hushjelp.

Dette livet jeg lever nå er ikke et liv jeg ønsker å leve.

Telefonen lyser opp i hånden. Jeg kan se varselet med meldingen og jeg skjønner med en gang hvem den er fra.

Tante
Du er den mest respektløse ungen jeg noen gang har møtt.
Sendt 23.22

Tante
Det er ikke rart foreldrene dine dro.
Sendt 23.22

Tante
Jeg forventer at du kommer hjem med en gang!
Sendt 23.23

Tante
Slik oppførsel er ikke godkjent under mitt tak!
Sendt 23.24

Rowan
Jeg er på vei.
Sendt 23.24

Rowan
Jeg er hjemme rundt 23.45 sånn cirka
Sendt 23.25

Jeg går inn snarveien gjennom smuget. Vanligvis er ikke dette en vei jeg ville tatt, men i og med at jeg er litt sen så må jeg bare gjøre det jeg kan for å komme meg hjem. Jeg er i nok trøbbel fra før av, og om jeg kommer hjem noe senere enn 20 minutter kommer tante til å drepe meg.

Hun er veldig streng på innetider. Egentlig har hun sagt at portforbudet er 22.00, men jeg er ikke så god på å holde tida. Det har jeg aldri vært, og det kommer jeg aldri til å bli. Tante hater at jeg ikke respekterer portforbudet hennes, men jeg er kun ung en gang. Jeg må da leve litt. Dessuten kan jeg ikke sitte inne på rommet mitt hele dagen.