Min jobb var enkel nok som grafisk designer, og jeg var dyktig i jobben min. I mine 5 år på denne lille arbeidsplassen, hadde jeg klart å skape et navn for meg selv.
Sjefen, en eldre kar på over 50, tvinnet jeg lett rundt fingeren og gjorde det lett for meg med særskilte behov.
Sånn som muligheter for hjemmekontor når jeg fikk mensen og fjerta verre en et dampskip, eller når H&M hadde salg på vinterkolleksjonen.
Min mann Andre bare himla med øynene mot meg. For han var det ikke så lett å få fri, er han syk må han ha legeerklæring. Og fri for å dra på fotballkamp i Liverpool med kameratene, Nei! det kom ikke på tale.
Jepp, vi jobbet sammen, meg og min mann, mandag til fredag, var i lag hver dag.
Men vi fikk det til å fungere sammen, inntil hun begynte.
«Hei, jeg heter June.» Det hadde hvert hennes «opening act».
Med det skinnende, blanke jævla blonde håret, ALLE ser jo at det er kunstig, der hun flippet det grasiøst over skulderen. BITCH.
Men jeg beit det i meg, smilt hyggelig til vår lille nyansatt og kjøpte en flaske med glansvask på veien hjem fra jobb.
Jeg skulle ikke la henne krype under huden min og bestemte meg for å ignorere henne. Så neste dag glattet jeg ut håret mitt og var forberedt på en vanlig jobb dag.
Hun fniste og lo, og hvor enn jeg snudde meg der var hun med en eller annen og totalt kastet seg over dem. Som ett nytt biffkjøtt på menyen, svelget de ned alt hun sa og gjorde.
Jeg fant fram mobilen og stoppet proppene i ørene, Muse fylte hodet mitt og jeg var straks på rett bane igjen. Deadline var om 3 dager og jeg måtte få ræva i gir om jeg skulle få presentert noe vettug bra til presentasjonen på fredag.
En varm hånd la seg om skulderen min. Jeg forventet min kjære og smilte varmt mens jeg dro ut proppen for å høre ham bedre. Men til min store overraskelse var det June, og mitt varme smil smeltet hen.
«Hei,» et lite smilehull på hennes høyre munnvik gjorde stikk i mitt sjalusihjerte. «Andre sier at du er best på ide myldring. Jeg har sett arbeidet ditt før og jeg må bare si....»
Hennes ord døste av alt jeg hørte var Andre. Min Andre, hun hadde snakket med min kjære Andre. Smilt, fnist og gnidd seg mot MIN Andre.
Øynene gled igjen for å lukke henne ut. Hennes hånd tok et forsiktig tak på min skulder igjen og jeg våknet til liv. Innestengt. Kvalmen steg i mitt bryst og jeg braste opp av stolen mumlet en løen unnskyldning og løp ut.
Luften gjorde meg godt. Hvorfor hadde jeg blitt så rar? Andre er jo kjæresten min, det går jo liksom ikke over på en dag. Jeg fniste av min idioti. Andre og jeg hadde det jo fint sammen, ja lit gnisninger oppstod når man jobbet så tett sammen, men vi satt alltid i god kroken i soffan sammen om kvelden og fredager var fast date night hvor vi byttet på å arrangere.
På den siste daten hadde jeg tatt ham med på en salsa bar, med god mat og dans, Minne føtter var blå etter Andre sin klomsete dansing, og t-skorten hans hadde vært dekt av mohito og mat etter at han trynet over en stol og rev med seg duken.
Heldigvis var det vårt bord, og vi var ferdige med å spise. Vi hadde led hysterisk sammen på veg hjem.
Jeg var så fortapt i drømmeland at jeg ikke hørte døren som gled opp før en stor rykende kopp ble rakt mot meg.
«værsågod» June smilte forsiktig mot meg. Ingen frihet og få.
«Jeg drikker ikke kaffe» sa jeg tørt.
