Badboy

Kapittel 47

Vi sitter i bilen til William, og bare kjører. Vi spør Siri ved hvert kryss hvilken vei vi skal ta.

«Høyre eller venstre?», sier jeg inn i telefonen min. Bilen svinger hardt til venstre i det Siri svarer venstre. Vi er nå i en eller annen skog og et vann. Ved neste rasteplass svinger William inn og stopper bilen. Vi begge går ut og setter oss på benken med ansiktet mot vannet.

«Vil du fortelle hva som egentlig skjer?», spør William meg og ser i min retning. Jeg kan ikke holde det skult. Jeg trenger at han vet det.

«De fant Lexie», sier jeg, og en tåre triller ned fra kinnet mitt. Faen ass. Jeg skal aldri vise følelser igjen. Noen gang.

«Men det er jo bra!», sier William og legger en hånd på skulderen min. Jeg ser bort på han og møter de varme øynene hans. William har forandra seg nesten like mye som meg dette skoleåret. Tenk at vi begge har blitt til to så mye bedre mennesker, kun på grunn av noen jenter.

«Død», sier jeg kort og ser ned i bakken. Nå renner tårene mine ukontrollerbart. Jeg kan se William stivner til i det jeg sier det ordet. Vi blir bare sittende her og ser på soloppgangen på andre siden av vannet. To kompiser som mistet en del av seg selv.

«Gi meg den jævla drinken», sier William og tar en av mine 3 gjenværende drinker. Jeg fniser før vi heller i oss drikken. Alkoholen svir nedover svelget, noe som føles Overraskende bra i denne situasjonen.

«Hva gjør vi nå?», spør William og ser bort på meg. Jeg vet ikke. Jeg har null peiling. Først blir det vel en begravelse, så en jævla minnestund før vi må lære å leve uten henne. Det blir sikkert noe dritt på skolen, før jeg flytter til Madrid. Det skjer ikke at jeg skal gå på skole med det monsteret av en gutt. Faen ta Marcus

«Jeg skal drepe jævelen», sier jeg kaldt og ser ned i bakken. Vanligvis ville jeg sagt kødd etterpå, men det gjør jeg ikke nå. Den gutten fortjener å oppleve helvete. Etter hva han har gjort går han rett dit. Det skal jeg faen meg sørge for.

•••

Vi er tilbake på skolen, og nyheten om at Lexie er død har sprett seg overalt. Marcus går rundt på skolen og leker et jævla offer, og alle trøster han med klemmer og gaver. Fyfaen. I lunsjen sitter jeg, William, Martin, hun kaja og Molly sammen på et bord. Ingen sier noe til noen. Vi bare sitter der. Ingen spiser noe heller. Folk går forbi og sier kondolerer og masse sånn piss. Hold kjeft tenker jeg.

«Kan jeg sitte med dere eller?», sier en mørk stemme fra min høyre side. Jeg ser opp og møter de kalde øynene til Marcus der han står med lunsjen sin. Ikke faen at han skal sitte her.

«Jaja, slå deg ned», sier Martin og peker på den ledige stolen ved siden av meg. Jeg skal drepe den gutten.

«Hvordan går det med deg?», spør Kaja til Marcus i det han har tatt den første biten av lunsjen sin. Han sitter der og spiser den jævla kantine grøten som om det er hans siste måltid.

«Ikke så bra ass. Det er ikke så lett når vi var så nære som vi var», sier han og ser bort på Kaja. Hun nikker og stryker en hånd over ryggen hans. Fyfaen. Jeg vil skrike. Jeg vil slå til han. Jeg vil at han skal lide

«De som gjorde dette mot henne burde bli bura inne for livet! Eller hva Jaden?», sier Marcus og dulter borti meg. Jeg kan se han glise ekkelt mot meg i sidesynet mitt. Det renner over

«jeg kan forestille meg skriket hennes når de forferdelige menneskene endte livet hennes», sier han og ser rundt bordet og søker sympati. Jeg møter blikket til William, og kan se det koker hos han også.

«Sikkert like høyt som da jeg knulla henne mens du var på andre siden av telefonsamtalen», tyter det ut av meg. Marcus stopper opp og stivner.

«Hva sa du?!», sier han litt mer kraftig mot meg. Han hørte hva jeg sa. Han hørte det så jævlig godt også.

«Jeg sa at skriket hennes var sikkert like høyt som da jeg knulla henne mens du var på andre siden av telefonsamtalen!», roper jeg nesten i ansiktet hans. Hele kantina snur seg og ser bort på Marcus med åpne munner. Jeg kan se det bobler i han. Han fortjener hver eneste dråpe med sinne og flauhet han kjenner på nå.

Molly's POV:

Stemningen er så anspent som den aldri har vært før. William har fortalt meg alt som har skjedd, sp jeg vet hva Marcus har gjort. Stakkars Jaden! Han må jo føle seg helt ødelagt.

Jeg kan se på Marcus at begeret renner over, for det tar ikke mange sekundene før han slår Jaden med knyttneven rett i ansiktet. Jaden faller ikke av stolen i det hele tatt. Han tar seg til kinnet der knyttneven til Marcus nettopp var, og ser på blodet på fingrene sine. Jeg kan se flammene i blikket hans.

Jaden slår Marcus tilbake 10 ganger hardere, for Marcus faller rett av stolen. Jaden følger etter og setter seg over han, og plasserer slag for slag mot han. I ansiktet, i magen, på skuldrene. Han slår overalt. William hopper opp av stolen sin og løper til Jaden for å få han unna, men det tar ikke lang tid før han også blir med i slosskampen. Jeg skjønner godt at han gjør det. Hvis jeg hadde vært sterk nok hadde jeg også blitt med.

Noen av lærerne kommer løpende til scenen og drar de tre guttene fra hverandre. Marcus ser ødelagt ut imens Jaden kun har noen få skrammer. William har ingen sår siden han nettopp ble med. Blodet Jaden spytter ut av munnen sin havner på skoa til Marcus, og det ser nesten ut som at det irriterer han mer enn slosskampen.

«Du fortjener helvete Marcus!», roper Jaden i det han vrir seg unna grepet til læreren og går ut i gangen sammen med William.