Iben løp ned trappen denne morgenen.
«Oi hvorfor sånn hastverk?» spør moren.
«Jeg luktet lapper.» smiler Iben, og ser på bestemoren som står på kjøkkenet å steker.
«Er du klar for idag?» spør Bestemoren henne.
«Hva skjer idag?» spør Iben mens hun sniker til seg en lappe.
«Det er tredje søndag i advent, vi skal ut å hogge juletre.»
Ibens ansikt lyser opp. Det var faktisk fra eiendommen til besteforeldrene juletrærne de solgte på markede var fra, men de skulle ut å finne det perfekte treet til å sette i stuen. «Kan vi dra nå?»
Moren ler. «Vi har ikke spist frokost engang.»
Sandra kommer inn på kjøkkenet mens hun gnir seg i øynene. «Jeg er sulten.»
«Ja vi skal spise nå vennen.» svarer moren mens hun dekker på det siste på bordet.
«Hva med det der?» spør Sandra fra kjelken hun sitter på. «Det blir nok litt for stort.» svarer bestefaren.
De fortsetter forbi sikkert flere hundre trær, men noen hadde alltid noe å si om hvorfor vi ikke kunne ta de trærne. «Jeg fryser.» sier Iben til moren.
Moren stryker henne på armen, og smiler.
«Ja, skal vi ta det nest beste treet da?»
«Nei! Det må være perfekt.» protesterer Sandra.
«Som det der!» Sandra reiser seg fra kjelken og løper bort til et tre. Da de andre kom til treet, så de at det var ikke så perfekt som det så ut som langt borte fra.
«Er det ikke pent?» spør Sandra.
Iben ser at foreldrene ser nølende på hverandre.
Iben tenkte at de kom nok ikke til å si sannheten til henne, så Iben måtte gjøre det.
«Nei.» Iben ser på treet som står to bortenfor. «Dette er perfekt.» Foreldrene nikker seg enige. «Ja, det var det.»
Bestefaren skulle til å begynne å hogge da Sandra slipper ut et lite hyl. Alle snur seg forskrekket mot henne. «Jeg vil ha dette treet.»
«Sandra, det treet mangler en side med grener.» svarer Iben.
Sandra ser opp på treet sitt, og bestefaren begynner å hogge det Iben hadde valgt ut.
Så kommer Sandra bort til dem. «Det er et fint tre.»
Da bestefaren hadde fått hugget det ned, legger de ser på kjelken, og går hjemover.
«Jeg skulle ha vært innom markede veldig fort.» sier moren da de svingte inn på gården.
«Kan vi begynne å pynte treet uten deg?» spør Sandra.
«Ja, bare begynn dere.» smiler hun.
Sigve ser på tanten som sitter ved bordet. Han hadde en merkelig magefølelse om henne som han ikke kunne forklare. «Hva er det?» spør hun, og kikker på han.
«Ingenting.» Sigve ser ned i boken sin igjen.
Faren kom inn døren, og henger fra seg jakken.
Sigve hadde spurt han dagen før, om de ikke kunne rive muren så de forviste nissene kunne komme tilbake. Men faren hadde vært skeptisk. Sigve tenkte på hvilken av forfedrene hans som hadde vært så slem, å kastet ut nissene som ikke passet inn, og bygget muren, og så løyet om det. Hvis faren ikke ville rive muren, så var det det første Sigve skulle gjøre når han ble julenisse.
Ylva følte at Sigve hadde fulgt med på henne siden hun kom. Hadde han sett at hun hadde sneket seg rundt i huset på natten? Kanskje hvis hun bare prøvde å snakke med han, kanskje han visste hvor bjellene var. Uten at han ble mer mistenksom.
«Hva leser du?» spør Ylva han.
Sigve mumler noe til svar, og Ylva nikker selv om hun ikke hørte hva han sa.
Ylva går så bort til han, og setter seg ved han i sofaen.
«Kanskje vi skal finne på noe? For å bli kjent?»
«Kanskje i morgen, jeg skal besøke Iben etter jeg har lest ferdig denne siden.»
«Iben? Er det kjæresten din?»
Ylva så at han rødmet litt, men Sigve ristet på hodet.
«Nei, hun er et menneske jeg har blitt venn med.»
Så kom det et minne. Et minne som hun hadde glemt. Ylva hadde også en menneskevenn for lenge siden. Anna. Som tok henne inn da hun ikke kom seg gjennom portalen i tide. De hadde vært sammen hver dag i desember det året, og på julaften glemte Ylva bort tiden, og ble sittende fast. Ylva merker at Sigve hutrer, og ser at han puster ut en røyksky.
«Hvordan ble det så kaldt her inne?» spør han.
Ylva ser bort på peisen som også hadde slukket.
Hun reiser seg, og tenner i ovnen på nytt.
«Jeg går nå.» sier Sigve å reiste seg.
«Kos deg.» svarer faren.
Ylva hadde mest lyst til å stoppe han, få han til å stole nok på henne til å vise henne bjellene. Men han hadde sagt i morgen, og hun hadde fortsatt tid før julaften.
Ylva ser på broren, og skulle til å spørre han om bjellene, men han var allerede på vei ut igjen.
Ylva var bare glad for at Marthe ikke var hjemme.
Hun ser ut av vinduet der Sigve begynner å ake ned bakken. Ylva åpner vinduet, og lager speil is ned bakken. Hun kunne høre at Sigve roper, og Ylva slipper ut en liten latter.
Sigve ser forskrekket på alle folkene som hopper unna, og detter på bakken. Han prøver å bremse med bena, men de bare sklir. Han ser på huset til Hanne som kjelken vanligvis bruker å stanse ved, men ikke denne gangen. Kjelken skled forbi, og ned neste bakke.
Sigve får øye på en stor dunge med snø foran muren, og kjører rett i den. Han legger seg ned på bakken å ser opp på himmelen. Hva var det som skjedde nå? Først kulden hjemme, og nå isen ned bakken. Sigve var bare glad for at snødungen var der, hvis ikke hadde han fått seg en hjernerystelse av å krasje i muren. Sigve tenkte først at det var tanten hans som hadde gjort dette, men så kastet han den tanken. Nisser hadde ikke sånne krefter. Men hva om hun hadde funnet noe utenfor muren? Ingen visste hva som var utenfor, så alt kan jo være mulig.
