'Alltid må jeg holde alt hemmelig.
Det er så urettferdig.'
*
Veien er så smal at Bjørn må stille seg inn mellom to parkerte personbiler, for å slippe forbi en varebil.
Faen, sim-kortet. Det er det som skurrer så jævlig. Hvorfor hadde Ida gjemt det i den gamle dagboken?
Bjørn fisker opp mobilen fra frakkelommen, og ringer Katrine. «Vi må anta at Ida bruker flere mobiler eller SIM-kort,» sier han.
«Hun er elleve år, hvorfor i all verden skulle hun ha behov for det?»
«SIM-kortet vi fant i dagboken, og så dette med at hun ikke tegner mennesker.»
«Med en narkoman mor har hun nok fått med seg hvordan SIM-kort fungerer. Skal se på det med en gang.»
«Jeg stikker innom kontoret om ti minutter,» sier Bjørn.
«Da snakkes vi bare når du kommer.»
Bjørn legger på, og går videre. I enden av Lille Øvregate krysser han Kong Oscars Gate, og fortsetter til politikammeret.
Han burde ha tenkt på det før. Det ble alltid gjort i narkosaker, men sikkert oversett da de sjekket Ida sin mobil.
*
Bjørn henger fra seg frakken og setter seg til rette i kontorstolen. På skrivebordet ligger den gamle dagboken til Ida, oppslått på en side med tegninger av en båt, og ved siden av ligger utskriften av et foto fra minnebrikken de fant. Det og av en båt. Likheten er påfallende. Ikke bare mellom tegningen og fotoet, men med tegningene Ida har på veggen.
Men fotografen står alltid bak kamera. Bare Ida er framfor linsen. Bare smilet forteller noe om hvem som tar bildet. Hun holder opp en fisk og stråler av lykke. I det andre bildet hopper hun fra båten ned i sjøen. Det spruter vann på linsen. Store dråper kommer med på flere av de påfølgende bildene. Ida løper på stranden og vinker. Hun er glad i denne fotografen, det er tydelig.
Men hvem pokker er det?
Det er ikke faren, og ikke moren. Hun får ikke ha kontakt med noen på farssiden, så da må det være noen på morssiden, og et så nært forhold krever regelmessig og hyppig kontakt.
Kunne moren ha familie i Norge allikevel?
Bjørn reiser seg og går ut i gangen der han banker på til kontoret ved siden av.
«Kom inn,» svarer Katrine.
Bjørn stikker hodet inn. «Ville bare si at jeg er her.»
Katrine sitter og stirrer inn i dataskjermene sine. «Holder på å avslutte noe, kommer inn til deg.»
Bjørn lar døren sin stå åpen og fortsetter gjennom de neste sidene av dagboken. For det meste tegninger. Hun skrev vel ikke noe særlig i den alderen.
Bjørn stopper på en side. En ny tegning av båten, denne gangen i en fjord med høye fjell. Tegningen er primitiv og enkel. Ikke forseggjort som de andre, mer som en påbegynt skisse, men på båtsiden står det et navn: 'Havbris'.
Bjørn hører skritt og kikker mot døren. Katrine kommer inn og setter seg fremfor skrivebordet med notatblokken sin i fanget.
«Hva skjer?» sier hun og trekker pusten dypt.
«Har du spist?»
«Var ute for litt siden og fant meg noe.»
Bjørn rekker henne dagboken, oppslått på siden med båten.
«Jeg tror dette er båten i fotoene.»
«Men den i fotoene har ikke navn.»
«Ikke på siden, men ofte har slike båter navnet på hekken. Altså på bakveggen.»
«Jeg vet hva hekken betyr,» sier Katrine.
«Har vi flaks står den i småbåtregisteret,» sier Bjørn og taster inn 'Havbris' på tastaturet.
Noen sekunder etter kommer svaret. «Nei. Står ikke der.»
Katrine sukker, og legger dagboken fra seg på skrivebordet. «Ut fra bildene kan den ligge hvor som helst i landet, eller i Sverige for den saks skyld.»
«Tror jeg ikke. Se på disse bildene. Ida er sterkt knyttet til person som har tatt de, så da kan det ikke være for store avstander.»
Katrine trekker øyenbrynene sammen og skriver konsentrert i notatblokken sin. «Denne personen kan ha hentet Ida på skolen.»
«Ja, det må vi gå ut fra.»
Katrine stopper å skrive og ser alvorlig på ham. «Og hvis moren har forsøkt å ta Ida med til USA, kan personen ha hjulpet henne. Skal jeg kontakte Interpol?»
«Nei, men undersøk om hun kan ha reist ut via Flesland. Hvis Ida er sammen med personen fra disse bildene, er hun etter all sannsynlighet hverken i fare, eller redd. Det stemmer godt med at hun tar med seg dagbøkene, og visste om at hun skulle reise.»
«Hm,» sier Katrine mens hun studerer fotoene. «Moren var hjemme med en god del dop da vi kom.»
«Ja, det er det.»
«Men bildene viser en båttur fra perioden moren hadde omsorgen, så personen må være knyttet til Ida sin mor på en eller annen måte.»
«Jada, jeg tenkte akkurat på det,» sier Bjørn. «Og hvis noe gikk veldig galt, og Ida ligger drept et sted, sitter moren i varetekt for dopet vi fant, så det er ikke fare for forurensing eller tap av bevis. Vi har sperret av hele eiendommen.»
«Så en hypotese er at moren forsøkte å ta Ida med seg, det oppsto problemer og hun mistet besinnelsen, der hun kan ha drept Ida?»
«Moren tok ikke Ida med til lege etter volden Wenche Moland beskrev, for da ville vi blitt varslet av legevakten eller andre. Så uansett hvordan man snur og vender på det, så er det noe aldeles galt med denne moren.»
«Ja, jeg blir helt dårlig av henne, men tror du en i moren sin familie kan være involvert?»
«Wenche Moland sa alle bor i USA, men jeg ser ingen grunn til å stole på det barnevernet sier.»
«Hva er det med deg og barnevernet egentlig? Moland virket også uvanlig utilpass under avhøret. Har det noe med deg å gjøre?»
«Ikke noe som har betydning for saken. Poenget er at barnevernet kun viser interesse for beredskapshjem, fosterhjem og institusjoner. Jeg har så godt som aldri opplevd at de viser interesse for familien.»
«Da får du kontakte noen som har greie på slektsgransking.»
Bjørn ignorerer den ironiske tonen. «Hvis det er en person fra moren sin familie i USA, kan ikke Ida ha et så nært forhold som vi nå går ut fra. Og Ida ville ikke vært redd for å tegne dette mennesket.»
«Nå datt jeg litt av,» sier Katrine. «Tegne mennesket?»
«Da vi var på Ida sitt rom, la du merke til at Ida ikke tegner mennesker. Jeg tror hun er redd for at noen skal finne ut at hun har kontakt med personen i båten.»
«Jeg kan ikke begripe at barnevernet ikke vet om en person som Ida har et nært forhold til. Du får det nesten til å høres ut som at Wenche Moland bevisst holder noe tilbake? Mener du det?»
«Jeg mener ingenting, men Moland holdt også tilbake opplysninger om at Ida ble alvorlig mishandlet.»
YOU ARE READING
Ulovlig kontakt (Norsk)
ActionIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
