Et liv som ble laget for meg

Del 13

Han tar den ene hånden i nakken hennes, og den andre legger han på kinnet.
Hun ventet på at han skulle kysse henne. Hele henne lengtet etter å bli kysset av han. Men så slapp han henne, og trakk seg unna.
Blair ser uforstående på han. Hvorfor trakk han seg unna?
«La oss dra.» sier han, og går ut fra rommet.
Blair blir paff, og ser etter han en liten stund, før hun så tar vesken sin, og følger etter.
I Bilen på tur til ballet snakket de som vanlig. Han hadde begynt samtalen med å snakke om nordlyset de så, og etter det bare fløt samtalen videre. Det var lett å snakke med han, og hun trivdes i hans selskap. På natten lå hun og tenkte på at han sov i rommet ved henne. Så nært, men likevel så langt unna. Blair ble ikke riktig klok på han. Hun smilte da han snakket, og så hvordan øynene lyste opp da han fortalte om det som interreserte han. Så begynte Blair å tenke på mannen som var etter henne. Kom Theo til å få sparken hvis han ble tatt?
Bekymringen for at det kom til å skje var tydeligvis synlig i ansiktet hennes. For Theo spurte om det gikk bra.
«Ja. Jeg bare kom i tanke med noe.» svarer hun, og smiler varmt mot han.
«Noe du vil dele?»
Blair ser inn i øynene hans. Hjertet hennes hamrer i brystet. Alt av lyder rundt henne ble dempet, og hun kløp seg selv svakt i armen for å huske på å ikke drukne i øynene hans.
«Jeg bare håper du ikke drar fra meg.»
Blair biter seg på underleppen. Angret litt på at hun sa noe, men han smilte fortsatt.

De svinger inn til en gammel villa. Det var et lokale som ble leid ut til å holde arrangsemanger. Som i dag ble et ball. Fakler lyste opp i veikanten og helt frem til inngangen. Theo åpner døren for henne, og Kevin kjører vekk samme vei de kom fra.
I døren ble de tatt i mot av tjenestepiker som tok kåpen hennes, og servitører med velkomstdrink.
De går inn i rommet til høyre der de litt yngre oppholdt seg. Alle gikk selvsagt rundt i hele huset for å snakke å hilse på hverandre, men det brukte å skilles mellom alderne. En blond dame med hvit kjole og diamant sjal kommer smilende mot henne. Det var Kamilla Snes, hun som hadde arrangert dette ballet.
Hun gir Blair en liten klem, og trekker seg tilbake for å undersøke henne.
«Det er lenge siden.» smiler hun.
«Ja, hvordan går det?» spør Blair mildt.
Mannen hennes hadde gått bort for rundt åtte måneder siden. Han hadde blitt syttiåtte år gammel. Kamilla var nå sytti, men hun holdt seg bra. Kanskje det var den falske blonde fargen på håret som gjorde det.
«Det går så fint som det kan gå.» smiler hun.
«Men nå har jeg et viktig spørsmål til deg.»
Blair smiler, og ventet på fortsettelsen.
«Jeg auksjonere bort noen jenter for date i kveld, og moren din foreslo deg.»
Blair holder smilet om munnen, selv om hodet hennes surret. Det hadde hun ikke hørt noe om.
«Ja selvfølgelig. Det er jo til en god sak.» svarte hun.
«Flott, da kommer du bare frem til meg når jeg roper deg opp senere i kveld.»
Kamilla forlater henne, og Blair snur seg mot Theo som sto med veggen.
«Hørte du det?» spurte hun da hun stilte seg ved han.
Theo nikker med en litt alvorlig mine.
«Kan ikke du by på meg i kveld?» Blair slipper ut en svak latter. 
«Vet du, det var ingen dum ide. Jeg kan betale for det.»
Theo hever et øyenbryn. «Er du seriøs?»
Blair nikker. «Det er for en god sak, og jeg slipper å dra på en date med en jeg ikke kjenner.»
Blair tenker på lunsjen tidligere. Det var godt at dem var flere for da ble det litt mindre ubehagelig, men å måtte gå gjennom det en gang til. Og hva om det var en ekkel gammel mann som betalte for en date med henne? Blair rister tankene vekk, og retter oppmerksomheten tilbake på Theo.
«Bare by på meg.» smiler hun.
«Men de gjenkjenner meg vel som vakten din, vi må få noen andre til å gjøre det.» svarer han.
Blair sukker.
«Men de ser vel egentlig ikke hvem som er i denne folkemengden. Alle har samme dress, du trenger kanskje bare en hatt for å skjule ansiktet.»
Theo slipper en liten latter.
«Hvorfor sa du ja hvis du ikke ville det?»
«Det er til en god sak.»
Theo rister oppgitt på hodet. Men øynene smiler mot henne, og Blair kjenner igjen den behagelige varmen som sprer seg ut i kroppen.

Kamilla startet talen sin senere på kvelden. Mange hadde fått litt for mye å drikke, og jublet høyt. Til nå hadde de samlet inn nesten syv hundre tusen, og det siste på planen var auksjonen. Kamilla ropte opp alle damene som skulle bli auksjonert på en date.
Blair hadde mistet synet av Theodor, men hun visste han var i folkemengden.
Jentene før Blair forsvant fort, og nå var det hennes tur. Blair prøvde å se i folkemengden på hvem som rakk opp hånden for å by, men hun kunne ikke se før hånden var nede igjen. Summen nådde snart tohundrede tusen, og de fleste hadde gitt seg merket hun. Så ropte Kamilla: «SOLGT!» før Blair visste ordet av det, og hun ser forvirret rundt omkring, før hun så stilte seg ved veggen der resten av jentene sto.
Så ble det bydd på de siste jentene, og alle vinnerne kunne komme å hilse på dem.
Blair var litt nervøs, hun visste ikke om Theo vant eller ikke. Så ser hun Philip komme gående mot henne. Hadde han bydd på henne? Han smilte høflig, men det var ikke henne han stilte seg ved. Det var Charlotte?
Blair kjente hun ble lettet, men også noe forvirret. Blair gir han et oppmuntrende smil, og ser så opp i noen brune øyne.