Tjernet

Starten

«Far, tror du jeg gjør det bra?» spurte hen.
«Selvsagt. Vi gjør alltid det», svarte faren bestemt. 

«Jeg gleder meg!» kniste hen.
«Sitt stille», svarte mora, «du kan glede deg etterpå.»

«Hva om ingen liker meg?» hvisket hen.
«For noe vrøvvel», svarte mora. «Ingen nøler når de hører etternavnet ditt.»

«Jeg er klar», sa hen forsiktig.
«Så pell deg opp i kjerra! Vi har da ikke hele dagen», bjeffet faren.

«Tror du noen kommer til å være bedre enn meg?» lurte den siste.
«Det ville overrasket meg», svarte mora mens hun rettet på vesten til barnet.

Da de alle stod på hver sin klippe, stein eller fjell, foran hvert sitt tjern med hver sin familie, etter seremonien, ble de alle spurt det samme:
«Er du klar?»
Med ulike stemmer og forskjellige ansiktsuttrykk svarte de alle, noen snarere enn andre, «Ja.»
På en eller annen måte kom de uti vannet, alle sammen. Et var veldig raskt til å hoppe; et annet så seg tilbake en god stund før det turte. Et ble dyttet.
Fem barn sank ned i dypet.
Fem barn i fem ulike vann var alene i hvert sitt mørke. Det tok ikke lang tid før de angret. De nådde ikke engang bunnen før de innså hvilken forferdelighet de hadde begitt seg ut på.
Øra skrek av trykket der nede, og lufta burde for lengst ha blitt erstattet med ny.
Et av dem forsøkte å løsne ambolten rundt beina, men det var til ingen nytte. Lyset fra oven var borte. Mørket der nede virket endeløst. Deres stumme skrik hjalp ikke. Tårene deres kunne ikke merkes. Uansett hvor mye de halte og dro og vrikket seg, dro ambolten dem lenger og lenger ned i det mørke, øreskjærende dypet.
Fem barn fra fem ulike tjern møtte hverandre på bunnen. De forsøkte febrilsk å svømme oppover samtidig som de skrek stumt. Noen hulket, men ingenting av det hørtes av de andre.
Det verste var at de ikke stoppet å synke så snart de traff bunden. Vekta rundt beina dro dem lenger og lenger ned i sanda.
Sakte men sikkert begynte barnas øyne å flakre.
Lufta hadde blitt for ettertraktet. De klarte seg ikke uten. De klarte ikke å kjempe lenger.
Sanda tok dem imot og omfavnet dem. En etter en sank de ned i tjernets grunn. Slukt av sanda, drept av havet. Snart var det ingenting som syntes av de fem. Tjernet hadde tatt barna, og mange før dem.
Nyhetene spredde seg fort.
«To barn! Mystisk forsvinnelse i Drøseborg.»
«Foreldre nekter å snakke om savnet barn.»
«Noe må gjøres! Kjerringdal Nytt.»
«Barnedrap. Det nye hete?»
Alle lurte. Alle funderte. Avisene og politikere kom med nye påstander fortere enn folk klarte å henge med.
Familiene derimot, var rolige. De snakket aldri med pressen, holdt seg for seg selv og benektet det enhver avis skrev, og hver politiker sa som fakta: at barna var døde.