Uklart

(Klokken 17.57) Jeg og Martine venter spent på uttaket til en talentsamling for unge fotballspillere. Det er bare tolv jenter og tolv gutter fra hele landet som får være med. Om bare tre minutter kommer uttaket på e-post til oss. Vi er så spente!

(Klokken 18.01) Her hjemme i stua på Trofors er det baluba! Vi ble tatt med i talentsamlingen om fire dager i Trondheim! Sammen med ti andre jenter fra hele landet skal vi trene og bli best. Vi bryr oss vel ikke om å være populær, det blir vi når vi blir profesjonelle. Martine går hjem for å begynne å forberede seg for turen allerede fire dager før, jeg tar det med ro.

(Fire dager senere)
Jeg og Martine sitter i bilen klare for å kjøre til Trondheim. Klokken er 04.30. Vi må dra så tidlig for å rekke talentsamlingen. Vi kjører videre borti gata og ser tre personer som lemper bagger inn i bilen sin. Jeg ser at det er Marcus og Martinus. Jeg har alltid vært litt småforelska i Marcus, jeg mener, han er veldig kjekk! De setter seg inn i bilen og kjører rett bak oss. Jeg lurer på hvor de skal så tidlig om morgenen... Jeg og Martine sovner på hverandre og våkner ikke før vi kommer frem.

(Framme i Trondheim)
Vi kommer ut på banen og trenerne samler alle spillerne i en ring, både gutter og jenter. Jeg er veldig trøtt, klokka er bare 10.15.
Alle sitter i ringen og forteller litt om seg selv. Jeg følger ikke med og stirrer bare ned i gresset. Jeg hører plutselig en veldig kjent stemme og ser opp. Tro det eller ei, men Marcus og Martinus sitter rett over oss. "Vi er Marcus og Martinus og kommer fra Trofors, ca 4-5 timer herfra. Vi spiller på Grane IL og spiller spiss og midtbane" sa Martinus. Trenerne spør om de kjenner noen fra før av. De svarer at de bare kjenner hverandre. Jeg begynner å gruble litt over det de sa.. De kjenner jo meg og Martine! Fort som fy ble det min tur til å presentere meg selv. Treneren spurte om jeg kjente noen andre. Jeg svarte at jeg kjente Martine, Marcus og Martinus. De så litt rart på meg og deretter hverandre, og tenkte sikkert at jeg bare var en fan. Vi begynner å varme opp og Marcus løper nesten ved siden av meg. "Hei", sier jeg vennlig.
"Hei, kjenner jeg deg?" svarte Marcus.
Jeg ble flau og fikk en klump i halsen. "Ja, gjør du ikke det?" svarte jeg spørrende.
Marcus så rart på meg.
"Jeg heter DN... Jeg har gått i parallellklassen din i åtte år..." svarte jeg.
Marcus ga meg et spørrende blikk, og jeg ble mer og mer flau for hvert millisekund som gikk. Plutselig lyste ansiktet hans opp og sa "Å, det er deg! Nå husker jeg deg..." jeg ble letta, men samtidig ikke. Han hadde jo ikke husket meg før nå, noe som da vil si at han aldri har tenkt på meg. "Vi jobbet jo med et prosjekt sammen for tre uker siden, du, Maria, Marius og meg laget jo et prosjekt om universet" sa Marcus med et glis om munnen. "Haha, ja, jeg husker det" svarte jeg smilende.
Jeg begynte å tenke over meg og Marcus, men bestemte meg for at denne helgen skulle handle om fotball. "Kan dere gå sammen to og to og sentre til hverandre" ropte den ene treneren.
Marcus spurte om vi skulle sentre sammen, og jeg svarte ja. Vi sentret og ble etterhvert delt inn slik at guttene var for seg og jentene for seg. Når klokken var 17.15 kom vi inn på skolen vi skulle bo på for å spise middag. Jeg og Martine gikk inn i matsalen og satt oss ved et bord alene i et hjørne. Så kom Marcus og Martinus inn i matsalen. Vi vekslet blikk og de kom gående mot oss. Jeg kjente hjertet banke hardere jo nærmere de kom. "Kan vi sitte med dere?" sa Martinus. "Jada, bare sitt" sa jeg litt småsjenert samtidig som jeg var engasjert. Vi fikk spaghetti med kjøttboller til middag. Alle forsynte seg to ganger fordi vi var så sultne etter en laaaang dag med fotball. "Hvor bor dere da?" spurte Marcus før han drakk en slurk saft. "Vi bor på klasserom 2, hvor bor dere?" sa Martine. "Klasserom 1, haha" sa Marcus. Hjeret banket enda hardere enn før, de bor jo i naborommet!
FORTSETTELSE KOMMER