OPPDRAG: Babyprosjekt med drittsekken

OPPDRAG 10: Forsvunnet barnefar

(GIF av Nicklas)

Hei, kjære deg som leser. Tusen takk, for at du fortsatt ikke har gitt historien opp. Vennligst les beskjeden på bunnen av dette kapitlet :)

Herr. Berkley studerer Theodor i et lite øyeblikk. Han scanner ham innvendig og ut. Jeg holder pusten på Theodors vegner. For en idiot han er. Det er interessant hvordan denne gutten får meg til å  ville sveve på mine ikke eksisterende vinger av ren kjærlighet, samtidig som han gir meg lysten til å smelle hodet hans inn i veggen. 

«Gå ut!» brøler Herr. Berkley. Hele klassen gisper enten utrolig overdrevent, eller ser forskrekket på hverandre. Når Herr. Berkley hever stemmen sin, er det noe utrolig galt. Han hever ikke stemmen sin for alt og ingenting. Dette er noe nytt egentlig.

Theodor gliser. Er dette en lek for ham? «Men jeg har jo et prosjekt jeg må gjøre ferdig.» Hans handlinger virker taktiske og godt gjennomtenkte, men jeg vet ikke helt hva han prøver å oppnå. Hvorfor vil han gjøre Herr. Berkley så sur?

Theodor stikker ut tommelen og lillefingeren og bringer hånden mot øret, signaliserende om at han skal ringe meg. Deretter blunker han til meg. «UT!» brøler læreren vår. Med hendene i lommene trekker Theodor på skuldrene. Deretter forsvinner han ut døren. Jeg sukker. Jeg var så nærme på å prate med ham. Røre ham. Være med ham. Hold kjeft. Du virker desperat. Hva er det som går av deg? Om jeg bare hadde hatt et svar.

*

Resten av timen jobber jeg alene med oppgaven vår. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor han gjorde som han gjorde. Skal han ringe meg? Hvordan skal han få tak i nummeret mitt? Stryk det, Nicklas kommer til å gi ham det. Selv om jeg ikke ser Theodor etter timen, holder derimot Elif meg med selskap i friminuttet.

«Skjer?» spør jeg.

Hun heiser skuldrene opp og ned, mens hun setter seg på en pult. Jeg nikker, mens jeg slår meg ned på en stol. «Jeg er så forvirret.» Jeg ler av hennes formuleringsevne. Det er måten hun prater på og sier enkelte setninger som får meg i bedre humør.

«Har du tenkt til å utdype deg?»

«Jeg må finne ut av hva som egentlig skjer», påstår hun, «før jeg forteller deg dette. Jeg lover deg at du vil være den første som vil høre det.» En betryggende mine oppstår på ansiktet hennes, men jeg vet hva jeg ser. Hun er ikke sikker på ordene sine. Jeg lar det gå. Vi har ikke kjent hverandre lenge, og hun må ikke føle en trang til å fortelle meg alt allerede nå.

Det er ikke før Nicklas vinker til meg og kommer bort til oss at Elif finner ut av at hun må rekke en time. Hun klapper meg raskt på ryggen før hun peker på håndklokken sin. 

«Skjer med henne?» vil Nicklas vite, når han endelig når bort til oss. Vi ser begge etter Elif der hun springer foran oss. Det løse håret hennes kastes fra side til side. Selv bakfra er hun en ekte skjønnhet. I sidesynet ser jeg følge henne varsomt med blikket. Det er måten han ser på henne som får noen alarmlamper til å blinke rødt. Ikke rødt for noe negativt, men derimot rødt for kjærlighet.

«Jeg aner ikke», svarer jeg ham fortsatt stirrende på dem begge. Elir snur seg ikke én eneste gang. Dette får meg til å undre over hva som kan være grunnen til slike handlinger fra hennes side. 

«Merkelig», påstår Nicklas.

«Mhm...» Det er noe som ikke stemmer mellom dem to, og jeg må finne ut av det.

Han følger henne med blikket, helt til hun runder av hjørnet. Så fester han blikket sitt på meg. Nicklas nikker seg enig, før han setter seg ned på en stol ved siden av meg. Han folder hendene sine  og spør meg: «Hvordan går det med barnet?» Jeg himler med øynene. Han får det til å virke som om jeg virkelig har et barn, eller som om det er noe veldig seriøst.