Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 16; "Carolines lekerom"

Jeg tok en bit av iskremen og lente meg tilbake.

Eller, gelato som de fleste kalte det.

Fingrene mine hvilte på tastaturet, mens jeg stirret tomt på skjermen.

Bilder av meg fra da jeg prøvespilte hos Chelsea første gangen lyste opp hele rommet. Håret mitt var kortere den tiden og kroppen litt mindre og mer spinkel. Jeg sto inne i oppholdsrommet og det var da vi først hadde ankommet. Mamma og pappa sto bak meg.

Fotografens hensikt hadde så klart vært å ta bilde av pappa. Den store fotballstjernen Charlie Wolverhampton. Men siden jeg sto der, så kom også jeg med.

Jeg klikket meg videre gjennom andre bilder av de andre gutta.

Jeg stoppet opp da jeg la merke til et bilde av en kar som jeg ikke engang husket, men det som derimot fanget oppmerksomheten min var Caroline i bakgrunnen. Hun hadde på seg en vaniljehvit kjole fra Alexander Wang og svarte høyhæler. Et sjeldent syn av Caroline, men jeg husket det fortsatt. Hun trengte ikke å ta på seg den mest imponerende kjolen eller de dyreste skoene for å se bra ut.

Eller for å korrigere meg, hun trengte ikke å prøve. Caroline med joggebukse og hettegenser var nok for meg.

Mer enn nok.

Jeg ante ikke hvordan jeg hadde kommet til denne siden engang.

Det første jeg husker at jeg hadde gjort var å google meg selv. Jævla teit og helt dustete, men jeg kjeda meg. Selv om det kanskje ville være kleint å innrømme så visste jeg at alle har hatt et øyeblikk hvor de har googla seg selv. Ikke fordi man forventet å finne noe, men bare på grunn av ren nysgjerrighet.

Så klart var det Abercrombie bildene som dukket opp først.

Det hadde irritert meg.

Men da fotballbildene dukka opp, ble det litt bedre. Forskjellige YouTube videoer av meg ute på Internett fikk meg til å mimre tilbake på gode stunder med laget. All pep-talken Mourinho hadde med oss før og etter kamp. Gutta som brølte av seier hver gang noen fra laget scorte.

Skulle alt det være verdt å ofre?

Jeg klikket meg videre og fant et annet bilde hvor Caroline syntes bedre. Denne gangen var bildet tatt fra siden av, slik at jeg kunne se at kjolen blottet halve ryggen hennes. Jeg svelget tungt og skjønte svaret på spørsmålet jeg nettopp hadde stilt.

Det fantes ikke en person på denne kloden som kunne erstatte følelsene mine for den jenta.

"Brandon?"

Anitas stemme utenfor døren min fikk meg til å lukke datamaskinen i all hast.

Jeg reiste meg raskt i det hun åpnet døren.

"Forstyrrer jeg?"

Jeg klødde meg på bakhodet og så meg rundt.

"Nei," svarte jeg og kastet et glans mot datamaskinen for å sjekke at bildet av Caroline ikke lyste opp. "Neida, du gjør ikke det."

Hun nikket og så litt usikkert rundt i rommet.

Var det en ting jeg hadde klart å fange opp ved Anita, så var det det at hun hadde en tendens til å virke usikker på alt og alle. Nesten som om hun ikke ville eller hadde tid til å bli kjent med deg. Sammenlignet med moren min så måtte jeg innrømme at mamma hadde tatt í mot Caroline mye bedre enn Anita hadde tatt i mot meg. Ikke det at jeg hadde noe i mot det, og for å være helt ærlig så var jeg selv den typen som ikke var så lett å bli kjent med eller få tillit av. Så det at Anita og jeg ikke hadde det samme forholdet som Caroline og moren min såret meg ikke på noen måte.