Jeg må være så jævlig falsk, jeg må alltid smile og le. Om jeg viser andre følelser blir jeg ikke tatt seriøst. Jeg blir aldri tatt seriøst, kommer dette noen sinne til og ende?
Uansett hvor jeg går forventer folk at jeg skal være glad og fornøyd, jeg kan ikke være noe annent enn glad og fornøyd. Folk ser meg som den ene som alltid skal være i godt humør, jeg må alltid være den som alltid har et som, som alltid er gøyal og være med, som alltid må være med på og finne på shit. Om jeg har en dårlig dag må jeg alltid være falsk, jeg kan aldri vise andre følelser, alltid glad aldri trist. Er jeg trost har jeg feilet, folk forventer at jeg skal være glad ikke trist. Jeg sitter alene hver kveld nesten og drukner meg selv i internettet fordi da kan jeg være den virkelige meg, da slipper jeg og være den vennen som må være falsk glad, og som alltid må være morsom, og den som alltid skal få andre folk til og føle seg bra.
Jeg er så jævlig lei av og være den vennen, jeg har lyst til og forsvinne. Jeg orker snart ikke mer. Er det ingen ending på denne sirkelen hvor jeg får vært meg selv alene, den siden av Elise som innebærer det og ikke alltid være fornøyd, det og kunne gråte alene i mørket, det og kunne tenke på hvor mye bedre livet til alle andre hadde vært bedre uten meg. Men jeg må alltid være "meg" den meg som alltid skal være så jævelig lykkelig på livet, og alltid morsom. Den som alltid kommer med en jævlig dårlig vits.
Det som er den virkelige vitsen er hvor falskt hele livet mitt skal være.
