Kap 2

63 5 0
                                    

Del 2

Hun hadde våknet i et lite rom, alene.

Det stod en lapp på døren. Du er den siste av de 9, de 9 unike som kan redde oss. Find resten, som ble fanget. Du er vårt siste håp.

Hun forstod ikke hva de mente med innholdet på lappen. Hvem var de 9? Hvordan kunne hun redde dem? Hvor var Marius, og det viktigste, hvor var hun?

Rommet hun befant seg i var et halvstort kvadrat. Det hadde lysegrå vegger med noe som lignet blodflekker på ene veggen. Gulvet var av betong. Hardt, kaldt og hadde små humper. Luften var tett og Helene kjende at halsen sakte startet å hovne opp. Det var ingen møbler i rommet, kun en dør, ikke et vindu engang.

Hun startet å gå bort til døren, kroppen hennes skalv av nervøsitet. Hva var på andre siden av døren? Var den låst? Var dette det siste hun opplevde?

Alt hun kunne tenke på nå var å komme seg bort, bort fra alt dette rare som skjedde rundt henne.

Når hånden hennes berørte det skinnende, sølvhåndtaket fikk hun sjokk. Det var glo varmt. Hun trakk til seg hånden som en reaksjon. Øynene gløttet ned og så et stort rødt merke på håndflaten. En kvalme skøt fart gjennom hele kroppen og hun måtte svelge den ned for å unngå uhell.

Håndflaten banket, hardt, lenge, og det gjorde ekstremt vondt. Hodet startet å svimle og hun måtte ta seg sammen for å ikke besvime.

Hun tok seg til hodet og så bort på lappen, en gang til.

Du er den siste av de 9, de 9 unike som kan redde oss. Find resten, som ble fanget. Du er vårt siste håp. Lenger nede på lappen stod det mer, noe hun hadde oversett tidligere. Du har en magisk evne, bruk den, find den, hjelp folket ditt til å ikke dø ut. Helene, du er vårt siste håp. Vi lagte dette rommet for å gji folket ditt, vårt, en utfordring. Du er den eneste som kan klare den, din evne er en gave, bruk den før det er for seint.- sukk.

Hva eller hvem er sukk? Hva mener de med folket hennes? Hodet hennes gjorde vondt, men visst dette var sant så hadde hun en evne. Hun tenkte grundig gjennom hva evnen kunne vere?

Kanskje hun kunne fly, nei det er bare på film folk kan fly. Kanskje hun kan løfte hester som Pippi, nei det er bare oppdiktet som i bøker.

Hun tok tak i hånden der hun hadde brent seg, men det verket ikke lenger. Smerten var borte. Hvordan?

Øynene hennes falt ned på håndflaten, det røde merket var borte. Hvordan kunne det bare forsvinne? Hun startet å sjønne, evnen, hennes evne måtte vere å lege seg selv. Hun hadde sett en film der de kunne det, lege seg selv, lege sår der de grodde igjen etter kun få minutter. Et glis la seg om munnen hennes. Hun hadde løst dette selv, hun hadde funnet evnen sin. Lege seg selv.

Hun tok et kraftig tak om det glo varme dørhåndtaket. Smerten bredte seg i hele håndflaten, strakk seg opp over hele armen og til skulderen. Som et eletrisk sjokk.

Hun nesten skudde den opp, en frisk, varm luft traff henne. Helene raste ut døren, og snublet over ende. Alt mørknet.

I det fjerne kunne hun høre små snakk, en samtale hun ikke klarte å oppfatte. Øynene hennes sklei opp, og det var da hun kjende seg iskald. Føttene var som is, isbiter.

Hun satte seg opp og fikk sitt livsjokk. Alt rundt henne var is. Høye tårn av is, de hadde skarpe typper som så ut som spyd. En redsel fyllte magen hennes. Var dette hennes verk?

Hun så ned på hendene sine, de var blåe. Mørkeblå.

Hun kjende en indre kulde mane seg på innsiden hennes, den var gjennkjennelig, for den var ikke ny for henne. Dette var noe hun hadde følt før. Tanken fikk henne på sporet at hun hadde lagt denne følelsen i glemmeboka. Hvorfor? 

Hun reiste seg opp, isen under henne forvandlet seg til vann, tårnene rundt smeltet og et stort hav badet rundt anklene hennes.

En varme fløt rundt henne. Øynene hennes analyserte der hun var. Lang korridor, dårlig lys, mange dører på rekke og rad nedover. I enden var et en stor dobbeldør, med et skilt over. Dobbeldørene var hennes eneste håp. Håp om å komme ut.

Kraftige stemmer vokste bak henne. Hun snudde seg og så mot retningen lyden av stemmene hadde kommet.

Så ble alt mørktWhere stories live. Discover now