Det har kun gått to dager, men på de to dagene har jeg allerede blitt straffet rundt 10 ganger. Kroppen verker, og jeg har vondt i hodet hele tiden. Jeg trodde det skulle være deilig å komme ut av rommet, men nå ønsket jeg meg bare tilbake. Svetten rant nedover pannen min. Treneren min har flere ganger sagt at jeg er ubrukelig og i helt forferdelig dårlig form, men jeg har liksom vært innelåst inni et rom i mange år. Hvordan skal jeg ha holdt meg i form med så lite mat og vann? Jeg springer enda en runde i rommet. Det verker i musklene. Alt jeg har lyst til er å gå tilbake til rommet.
Som om treneren min leser tankene mine. "Du kan gå tilbake til rommet. Det blir ikke trening igjen før dagen før testen. I morgen kommer du nok til å ligge ubehagelig lenge stille" treneren smilte ekkelt mot meg. Jeg hater han av alt hatet jeg har. Hvis jeg ikke hadde vært så utslitt hadde jeg garantert vridd om nakken på han fyren. Han er bare så motbydelig. Når jeg når tilbake til cellen ser alt ut som normalt, men en liten forandring har kommet. En stor flaske med vann står i venstre hjørnet av rommet.
Jeg legger meg ned på putene og stirrer opp i taket. Det verker i hele kroppen og svetten renner nedover ansiktet mitt. Hva mente treneren med at jeg kom til å ligge mye i ro imorgen? Kom jeg bare til å ligge alene her? Det hadde vært godt. Selv om det var deilig å komme seg ut av rommet, er jeg totalt utslitt. En ny svetteperle renner nedover pannen min. Det blinker litt i lyset før rommet går i svart. Forsiktig haler jeg meg bort til flasken med vann og tar en lang slurk. Det sender kalde gysninger gjennom meg, men allikevel føles så godt.
Det er lenge siden jeg har drukket så mye på en dag.
***
Lys. Blendende lys. Jeg klarer ikke åpne øynene. Det er altfor lyst. Har jeg sovnet? Hardt drar jeg opp øynene, men det svir så mye i øynene at jeg må skrike. Raskt klapper jeg igjen øynene. Tårer renner nedover kinnet og lager en våt sti av vann rundt øynene mine. Hva var ment med det lyset? Korte vonde stikk farer gjennom hele kroppen. Så kommer den. Som om en bølge slår over meg, men at vannet var for varmt til å leve i det. Jeg faller nedover. Kroppen rister. Hele meg er fanget i uutholdelig smerte. Fortvilt prøver jeg å skrike og rope på hjelp, men ingen lyd kommer ut. Det var som om dette rommet ikke hadde plass til å gi lyd. Jeg prøver å banke på bakken men det kommer ingen lyd. Igjen prøver jeg å skrike, men det kommer ingen lyd. Krampetrekningene blir verre. Nok en gang prøver jeg å skrike, men igjen kommer det ingen lyd. Jeg gisper. Gispet fyller luften. Det kom endelig lyd. Men smerten er så forferdelig at jeg ikke hører det.
Hodet mitt føk opp så fort at jeg skallet hodet i en annen person. Øynene mine var vid åpne. Jeg krabbet raskt bort og satte meg i ett hjørne. Hele kroppen min skalv. Personen tok seg til hodet og stirret undrende på meg. Det tok litt tid før frykten sakte føyk bort. Den ukjente personen foran meg var en gutt. Omtrent på min alder. Øynene hans var klare som blå krystaller. Håret var bustete og brunt. Rundt om kring på hodet kunne jeg se små krøller. Allikevel så det ut som om han var ett hode høyere enn meg. "Hvem...ir di?" jeg prøvde å snakke normalt, men etter så mange år uten ett eneste ord hadde jeg ennå ikke helt lært å uttale dem. Derfor ble stemmen min litt mer som en piping.
Heldigvis forstod gutten hva jeg hadde prøvd å si. "Jeg er...jeg vet ikke navnet mitt. Har du begynt på dag 2?" svarer han. Jeg blir så overrasket av svaret at verden snurrer litt rundt. "Ja" svarer jeg. Skrekken prøver å bryte seg inn til meg, men jeg stenger den ute. Hvem var denne gutten? Han smiler forsiktig til meg. "Jeg er på dag 3. Vent... " han stopper brått fram. "Hva miner di?" stemmen min blir mer som hvisking. "Vannet.. Ikke si at du drakk vannet!!" Utbryter han. Jeg skjelver. "Si at du ikke drakk det. Vær så snill. Ikke si det" fortsetter han skremt. "Hva? Hva mener du?" Endelig fikk jeg til en setning som faktisk ikke hørtes så verst ut. "Vannet er som gift. Ikke si at du drakk det" han ser skremt på meg.
"Jeg.. jeg drakk alt" prøver jeg å si. Han reiser seg brått opp, tar tak i flasken og smeller den i veggen. "Ikke du også.. Ikke du også.. Ikke du også..." mumler han. Jeg aner ikke hva gift er, men siden han virker så skremt, blir jeg også automatisk skremt. "Hva, hva gjør giften?" spør jeg. Han er rød i ansiktet av sinne. Sakte setter han seg ned og roer seg en smule. Hele kroppen hans rister, og øynene blinker...grått?! Det ser nesten ut som om han får et slags anfall. "Det gjør noe med kroppen din.." hikster han fram. Han begynner å skjelve kraftigere. Skum kommer ut av munnen hans og han faller i bakken. Fortsatt rister han. Øynene hans har blitt grå, og huden er svart som den mørkeste avgrunn.
Skremt, piler jeg bort til han. Forsiktig prøver jeg å vekke han, eller få han til å si at alt er tull. Han gjør ikke det. Han bare ligger der. Ristingen har sluttet. Gult skum renner nedover munnviken hans. Plutselig sperrer han opp øynene. Jeg faller bakover av overraskelse, og lettelse. "Det samme vil skje med deg" hvisker han, før kroppen hans blir slakk og hodet faller i bakken. --------------------- Hva syns dere om dette kapittelet? Hvis dere har noen ide til hva som skal skje videre, bare skriv i kmt ;) Har en liten ide for hva som skal skje videre :) Håper du liker denne boken! Betyr veldig mye for meg!
Antall ord: 1018
-RainCulex
