Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 9

Hva skjedde med dem? Pappa streifer mest sannsynlig ennå rundt og jeg og Julian fanget mamma. Vi har et slags fengsel hvor vi setter de besatte som ennå kan reddes, men hun er mest sannsynlig dø nå. Jeg fikk en klump i halsen og skulle ønske jeg kunne si noe trøstende, men jeg sa ikke noe fordi jeg var redd for bare å gjøre ting verre. Hva visste vel jeg om trøst og medfølelse, jeg hadde aldri trøstet noen, aldri vist følelser, men var det virkelig slik jeg ville ha det? Hvem er jeg egentlig? Hvordan er jeg egentlig? Så hvis du... dreper de, er de helt døde da? Julie nikket, de har ennå minnene om deg... og de vil bruke dem til å plage deg... bryte deg ned til du skulle ønske du ikke eksisterte. Er det helt random hvem de tar? Nei, de tar enten noen som betyr veldig mye for deg eller en Døden ønsker. Når de tar noen som betyr mye for deg er det fordi de føler at du er en trussel...

Jeg spurte ikke om noe mer, demon-temaet hadde nok vært vanskelig å snakke om og jeg ønsket ikke å presse henne. Plutselig grep Julia hånden min. Kom, jeg skal presentere deg til han du skal reise med. Vent, skal jeg ikke reise med deg? Jeg kan ikke forlate jobben min. Hva er jobben din? Jeg og Julian er lederne for denne landsbyen, han kan ikke styre uten meg og jeg kan ikke styre uten han. Plutselig føltes alt så virkelig, reisen, svarene og å finne ut hvem jeg er, men jeg kunne kjenne en slags sviende smerte i brystet når jeg tenkte på at Julia ikke skulle være med. Vent her, Julia banket på døren til en liten hytte. Den så ut til å være gammel. En ung gutt åpnet døra og så på oss, da han betraktet meg landet blikket hans på håndleddet mitt der Døden hadde grepet meg, reaksjonen hans var skremmende, han så helt forskremt ut og løp inn igjen hylende. Hva var det for? Julia snudde seg, grep håndleddet mitt... og frøs. Da jeg så ned kunne jeg se at blodåren min tydelig stakk ut og at den hadde begynt å bli svart. Julia... Stemmen min skalv. Vi har dårligere tid enn det jeg trodde.

Chris! Tash! Will! Julia ropte på dem og banket hardt på døra. Hvem er de? Jeg spurte da hun tok en pause fra å banke på døra. Noen gamle venner og forhåpentligvis blir en av dem din nye reisekamerat. Hun skulle til å banke på på nytt da døren gikk opp. En gutt med litt langt mørkebrunt hår og blå øyne kom ut. Han var vel litt eldre enn meg, kanskje samme alder som Julia, og minst 1.90. Hvorfor roper du sånn... og hvem er det du har med deg? Jeg forklarer senere, la oss komme inn. Kan jeg få et kyss på kinnet da? Julia smilte før hun sa: drøm videre. Ok da, Chris, Tash, Dan, vi har besøk! Jeg kunne se et skøyeraktig glimt i øynene hans. Den unge gutten som hadde løpt inn fikk helt panikk og begynte å si usammenhengende setninger om at det bare var ett tidsspørsmål før jeg knerta dem og at jeg var farlig. Jeg syntes litt synd på han, men det var vel forståelig selv om jeg ikke var farlig før det nådde hjernen og hjertet. Navnet er William forresten, men du kan bare kalle meg Will. Will rakte ut hånden og smilte vennlig, Julie, hånden hans var hard og varm. Det er Daniel, vi kaller han bare Dan, og han får noen ganger angst anfall. Dan lignet ekstremt mye på Will, men han var mye yngre. Sett deg ved bordet så henter jeg de andre.