Mr. Trouble

Kapittel 18: Dra aldri mer

Kapittel 18: Dra aldri mer

"Flytte? Hva faen!?" hveser Leah sjokkert. Jeg nikker trist. Siste skoledag for meg her er kommet! Leah stakkar har ingen andre enn meg. Jeg er så redd for hun!

"Jeg kommer på besøk, det lover jeg!" utbryter jeg. Leah gir meg en kjapp klem. Jeg kommer til å savne henne altfor mye. Så mye at det gjør vondt!

"La oss gå til siste time!" sier Leah og drar meg etter seg.

_______________

Jeg går opp til døra og ringer på. Ingenting skjer. Jeg må si hade før jeg reiser. Det hadde vært slemt om jeg ikke sier hade.

"Hei." jeg skvetter til og ser opp. Theo står der i joggebukse og bar overkropp. Jeg kan virkelig ikke annet enn å stirre. "Jeg mente det jeg sa Andrea, om at jeg aldri vil skade deg!" sukker han. Det passer så dårlig å flytte nå! Faen ta pappa! Han måtte virkelig ødelegge. "Var det noe du ville?" spør Theo. Jeg ser opp på han. "Jeg skal flytte." svarer jeg og ser på han. Ingen reaksjon. Fint å vite da, at han ikke bryr seg.

Jeg snur meg og går vekk fra huset hans. Videre bortover veien, og helt hjem. Inn på det tomme rommet mitt. Alt er pakket og sendt til huset vi skal flytte til.

"Andrea, nå drar vi!" Mamma sin stemme lager lyd gjennom hele huset. Med raske skritt går jeg ned og møter en trist mamma.

Ingen av oss har taklet denne situasjonen noe særlig bra. Med en gang Austin fikk vite om dette, tok han første fly hjem igjen. Overraskende nok så vil han ikke at jeg skal flytte. Det gjør meg selvfølgelig veldig glad, fordi han er jo broren min liksom.

"Andrea!" Austin kommer bort til meg og gir meg en lang klem. "Jeg er glad i deg." Mumler jeg i øret hans. Han ler. "Jeg er glad i deg også, ta vare på deg selv." Sier han når han trekker seg unna. Pappa kommer nærmere for en klem. Orker han virkelig ikke nå! Jeg snur meg og går ut. I bilen sitter mamma og venter, jeg smetter inn og fester setebelte. Good bye, my life.

_________________

~THEO~
Hva faen er problemet mitt!? Jeg sa jo for faen ingenting til hun. Men hva skulle jeg sagt? At jeg er glad i hun? Dette hadde ikke gjort noe forskjell. Fy faen så dum jeg er! Sitter her å griner over ei jente. Eller hun er jo litt spesiell. Hun tok vare på meg når jeg hadde det sånn verst.

"Faen!" Jeg reiser meg opp av senga og spurter ned trappa. I stua sitter pappa og ser på fotballkamp. Faen nå går jeg glipp av den! Nei ikke tenk sånn, Theo! Du skal dra å hente dama di!

Jeg setter meg inn i bilen. Dritter i setebeltet og kjører i full fart bortover veien. Jeg kjører i stor fart inn på parkeringsplassen på flyplassen. En bil som ligner på moren hennes sin bil, er parkert et stykke fra inngangen. Tror den er tom. Jeg parkerer fort og løper inn. Jeg ser ikke Andrea noe sted. Hvor er hun!? Jeg ser meg frustrert rundt. Ingen tegn.

"Kan alle passasjerer begynne å gå til gaten? Vi begynner boarding på de fleste flyene! Takk for deres oppmerksomhet." Det spraker over høyttalerene. Vent! Hvor er de jævlene som snakker i den mikken? En sikkerhetsvakt kommer gående forbi. Jeg løper etter hun.

"Unnskyld!" Hun snur seg og ser ventende på meg. "Hvor er de folkene som snakker i sånn høyttaler? Jeg må finne de!" Svarer jeg stressa.

"Hvorfor?" Spør hun mistenksomt. Faen da, hun trenger ikke vite alt. "Mitt livs kjærlighet skal flytte fra meg! Jeg må fortelle hun en siste gang, at jeg elsker hun." Sier jeg stresset. Dama som er sikkerhetsvakt står der å tenker litt.

"Greit! Følg den veien helt til enden, så går du inn en svart dør, opp en trapp og den første døra du ser går du inn." Hvisker hun til meg. Jeg smiler takknemlig tilbake og løper.

Jeg når enden, og bråstopper ved døra, åpner den og spurter opp trappa. Døra hun snakket om står litt på gløtt. Jeg banker svakt på før jeg stikker hodet inn. En mann snur seg. Han sitter der med masse skjermer og detaljer om alle flyene. Og en mikrofon! "Kunne jeg få lånt den mikrofonen!? Det er helt sinnsykt viktig!" Mannen nikker og ruller stolen sin litt vekk.

Jeg ser raskt iver hva som er hva på knappene og tenker over hva jeg skal si, så trykker jeg på knappen og begynner å snakke.

~ANDREA~
Jeg setter meg ved siden av mamma ved gaten og venter. Flyet vårt er forsinka og det er bare så dritt!

"Kan jeg få Andrea sin oppmerksomhet?" Det spraker over høyttalerene. "Kjære Andrea, jeg beklager for at jeg ikke sa noe når du sa ha det! Jeg er en skikkelig dust, men en dust som elsker deg! Vær så snill å ikke dra fra meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten deg rundt meg. Du gjør meg til et bedre menneske, min bedre halvdel!" Jeg kjenner en tåre trille ned kinnet mitt. Theo må være den beste personen som finnes.

Jeg ser fort på mamma og nikker. Hun bare smiler tilbake. Jeg legger på sprang hele veien til sikkerhetskontrollen. Ingen gjør noe når jeg løper igjennom. De fleste vaktene bare smiler.

Jeg løper videre inn i bagasjehallen. Hvor i alle dager en Theo!? Hvor er han? Jeg ser en vakt komme gående. Hun stopper foran meg. "Følg den veien til enden, gå inn en svart dør. Så opp en trapp og inn første dør du ser." Jeg står der stum et øyeblikk. Hvordan visste hun hvem jeg skulle spørre om? Same shit!

Jeg løper etter vakten sin kommando og krasjer meg veggen i det jeg går inn døra. Theo står der som en murvegg og smiler. Selvfølgelig var det han jeg krasja i! Jeg reiser meg opp og kaster meg i armene hans. Så mye han egentlig betyr for meg som ikke har gått opp før nå!

"Dra aldri mer!"

_______________________

Hei på deg💕 da var et nytt kapittel ute, som vil si at vi nærmer oss slutten av boka😥 Men😏 hvis det passer så kanskje det blir en bok 2! Vi får se hvordan denne boka går....

Vote & kmt så blir jeg sykt motivert til å skrive mer😚