Jeg satt og stirret ut av vinduet. Alice satt på gulvet, og jeg i vinduskarmen. Det er i sånne situasjoner jeg er glad for at jeg har karnappvindu. Men det var ikke en eneste av mine tanker som handlet om det. Hodet mitt var bare fult av tanker om han. Han på andre siden av jorden. Han som ligger +8 GMT foran meg. Han jeg ikke greide å glemme.
Det var to mnd siden. Nå sitter jeg her igjen, denne gangen alene. Solen har alt gått ned, men siden det er sommer er de fremdeles lyst. Jeg sitter i vinduet med puten min i ryggen, og klemmer rundt beina mine. Noe vått renner nedover kinnet mitt, jeg tørker den bort. Jeg vil ikke gråte, jeg har grått nok. Jeg vil glemme han, men jeg greier det ikke. Fjeset hans dukker opp foran øynene mine igjen. Jeg lukker de, rister på hodet. Nå strømmer tårene. Jeg hikster, et hikst som kommer dypt fra magen. Jeg trodde jeg hadde grått fra meg for lenge siden. Jeg løfter øynene og ser på det rosa og gule lyset sola kaster på himmelen. Den samme solen som lyser for han. Det er de nærmeste jeg vil komme han på mange månder. Under den samme solen på den samme jorden. Men det er det, skjelden noe mere, bare det.
This one is only in Norwegian for the moment.
ESTÁS LEYENDO
Stories to tell
PoesíaA collection of my short stories and poems. Some is in English and some is in Norwegian.
