37. Stille før stormen

165 18 2
                                    

Jeg var tilbake i treningsmodus. En dag hadde gått siden Ethan kysset meg. Jeg fikk fortsatt sommerfugler i magen bare ved å tenke på det.

Det var fire dager til vi skulle gå til angrep. Nervene mine var i helspenn. Det var ikke bare jeg som begynte å kjenne den fremtidige kampen på kroppen. Ethan trente dobbelt så mye som han hadde gjort tidligere, Jax sto opp tidligere enn vanlig og tok ekstra lange joggeturer i skogen og Ruby trente på evnene sine. Hun overrumplet oss stadig vekk og tvang oss til å stoppe slik at vi måtte påkalle skyggene våre for å slåss tilbake. Det var utmattende, men givende. Jeg og Ethan kunne endelig sloss sammen samtidig som vi begge hadde skyggene våre.

Tidligere på dagen hadde vi hatt en omgang hvor vi hadde kommet oss forbi forsvaret til Ruby. Hun hadde blitt rasende og sendt en lang rekke med forbannelser i vår retning, men vi kunne se hvor fornøyd hun var. Jeg og Ethan hadde delt et blikk med håp, vi hadde faktisk en sjanse.

Jeg stirret på målskiven foran meg, den røde prikken var nesten usynlig fra her jeg sto, men jeg visste at jeg kunne treffe den i blinde. Den smale kniven hvilte i hånden min. Den var perfekt balansert. Kniveggen var sylskarp, ment for å skjære gjennom selv den tykkeste hud. Sakte lukket jeg øynene og trakk pusten. For mitt indre øye kunne jeg fortsatt se den røde prikken midt i målskiven. Tyngden av kniven hvilte i håndflaten min. Skuldrene mine rettet seg opp og pekte mot målskiven.

Jeg førte armen bakover, åpnet øynene, siktet, og kastet. Fulltreffer. Jeg stirret fornøyd på kniven som vippet direkte i midten av den røde prikken. Raskt så jeg meg rundt for å se om noen andre hadde lagt merke til det og møtte blikket til Ethan. Han sendte et anerkjennende blikk i retning av kniven min og smilte varmt til meg.

Vi hadde ennå ikke fortalt de andre om det som hadde skjedd mellom oss, og jeg hadde heller ikke noe behov for å fortelle det. Ikke ennå. For nå var det vår lille hemmelighet.

Ethan blunket lurt til meg og snudde seg tilbake til Jax og sparringen deres. Begge to var helt utrolige i nevekamp og det var virkelig fascinerende å se dem sloss. De hadde ikke det snev av eleganse i seg, men begge to eide en råskap som jeg aldri hadde sett før. Begge to angrep hverandre som maskiner og begge to nektet å gi seg. De dundret inn i hverandre gang på gang. Svetten rant nedover ansiktene til begge to. Jax hadde et rødt merke på kinnet hvor Ethan hadde fått inn en fulltreffer med knyttneven sin.

Jeg snudde meg tilbake til min egen trening og trakk en ny kniv, denne gangen fra låret. Den var smalere enn den jeg allerede hadde kastet og ville passe perfekt rett ved siden av den som allerede sto plantet i målskiven.

Denne gangen førte jeg armene bakover, lukket øynene og kastet. Jeg trengte ikke åpne øynene for å vite at jeg hadde fått inn nok en fulltreffer. Syngingen fra metallene som gned inntil hverandre i midten av målskiven var som musikk i mine ører.

Jeg grep en tredje kniv og skulle akkurat til å plante den ved siden av de to andre da Ruby kom ut fra huset.

«Mat folkens! Og nå skal vi snakke taktikk!»

Jeg festet kniven i sliren på skulderen og fulgte etter de andre inn. På bordet sto det en stor kasserolle med kaningryte og en bunke med plantegninger.

Vi tok oss alle en tallerken med mat og satte oss ned for å høre på Ruby. Hun sto lent over bordet, det røde håret hennes hang ned og hvilte på bordetplaten. Det lignet en foss av blod som rant utover angrepsplanene våre.

«Så her er planen. Takket være Tessa har vi kommet i kontakt med Ziko som har vært vår mann på innsiden. Han har gitt oss plantegninger over huset til Alexander O' Sullivan, tidsplanen til Dronningen for den neste uken og han har hjulpet oss med å mobilisere støttespillere. Det er mange som er villige til å hjelpe oss. Vi er tydeligvis ikke de eneste som vil ha Dronningen død.» Hun hentet en plantegning over et hus. «Dette er en todelt plan. Fase en er å drepe O 'Sullivan, fase to er å drepe Dronningen. Vi er nødt til å bevege oss forsiktig fram slik at ingen oppdager oss, vi vil at færrest mulige beboere i Reiret skal dø. Så vi skal nå gå gjennom planen, steg for steg og ta for oss alle mulige feil som kan begås.» Hun pekte på noen tynne linjer på arket. «Fase en. Dette er ventilasjonssystemet til Alexander, det er her vi skal komme oss inn og ut uten at noen oppdager oss. Vi er nødt til å bevege oss raskt fra Alexander til Reiret før noen oppdager at han er drept, ikke at det kommer til å bli et stort problem siden noens skygge drepte alle tjenerne hans for noen uker siden, så han har antagelig ikke fått tak i nye tjenere som er lojale mot ham ennå. Selv om det er en stor sannsynlighet for dette så kan vi ikke satse på det, så det første drapet må skje fort slik at vi kan drepe Dronningen før hun rekker å søke dekning.» Ruby førte fingeren over arket og møtte blikket til oss alle. «Ivy og jeg sniker oss inn, ventilasjonssjakten er svært smal og ingen av dere gutter vil passe i rørene. Vi sniker oss inn, jeg lammer Alexander og Ivy, du tar deg av resten.»

«Hva skjer hvis det er flere i rommet med ham? Eller om noen kommer inn?»

Ruby trakk på skuldrene. «Jeg har prøvd å finne ut måte vi kan unngå uskyldige drap, men jeg kommer ikke på noen alternativ løsning her. Vi trenger absolutt diskresjon så det betyr at alle vitner må drepes umiddelbart før de rekker å slå alarm.»

Vi nikket alle sammen. Det var nødvendige ofre.

«Fase to. Ziko møter oss utenfor huset til Alexander nøyaktig klokken elleve på kvelden, vi må være ute av huset før den tid, hvis ikke fortsetter resten av dere uten oss. Vi har et stramt tidsskjema og ingen må falle etter.»

«Hva skjer hvis noen blir skadet?»

«Det må etterlates til senere. Hvis en av oss blir skadet så vil vedkommende sinke resten av følget. Da er det bedre å gjemme dem bort til slaget er over og stelle sårene deres etterpå.»

Under bordet kunne jeg kjenne en varm hånd som grep etter min. Pusten min hakket og blikket mitt møtte Ethans. Sakte gned han tommelen sin over håndbaken min og etterlot seg et spor av varme. Det stødige blikket hans holdt mitt.

Ruby byttet ut arket på bordet. «Nå kommer den vanskelige delen. Tyven blokkerer inngangen til Reiret, så Ziko skal gå først og snakke med ham. Planen er at Tyven skal tro at det ikke er noen trussel mot Reiret og la en liten gruppe av oss passere. Det neste problemet vårt blir den lange trappen ned. Vi vil at hele Reiret skal se på ett sted mens vi utfører drapet et annet sted. Så vi skal sende en gruppe med støttespillere fra Reiret ned stigen sammen med Ethan, samtidig skal jeg, Ivy og Jax komme oss inn gjennom kloakken. Det er et avløpsrør som munner ut rett bak Dronningen herskapshus. Vi har en halvtime på oss for å komme oss inn i Reiret før neste plan settes i verk. Nøyaktig klokken halv tolv skal Ethan åpne dobbeltdørene inn til herskapshuset. Der skal du raskt uskadeliggjøre Jade, sekretæren til Dronningen. På samme tidspunkt skal vi storme inn på kontoret til Dronningen og ta livet av henne. Jeg forventer at Dronningen kommer til å kjempe imot, så Ethan vi trenger deg på kontoret. Straks du er ferdig med Jade så påkaller du skyggen din og bistår Ivy og Jax på kontoret.»

«Ruby, denne planen er genial, men hva skjer hvis de rekker å slå alarm, hva hvis innbyggerne i Reiret oppdager oss og angriper?» Ethan lente seg tilbake i stolen og la hendene i kors. Jeg savnet hånden hans med en gang han slapp min. Jeg tenkte over spørsmålet til Ethan, han hadde et poeng.

«Da iverksetter vi kode rød.»

Jeg løftet øyenbrynene. «Og hva er kode rød?»

«Et helt forjævlig blodbad. Da vil det bli full krig i gatene. Hvis dette skjer så må vi alle være forberedt på å dø, for vi er i mindretall. Hvis alarmen begynner å ule så skal alle kaste all forsiktighet til side. Da gjelder det å kjempe seg gjennom hordene til Dronningens kontor før hun slipper unna.»

«Så dette her kan ende veldig fredelig, to enkle drap og så setter vi Ivy på tronen, eller så kan dette ende i en massakre med en minimal sjanse for å overleve.»

Ruby smilte. «Det stemmer det ja, så hvis vi blir oppdaget og dette blir vårt siste slag-» Ruby heiste seg opp i skuldrene og møtte blikket til hver og en av oss. «-Så la oss lage et helvetes kaos når vi går ned for telling.»

SVARTE ØYNEWhere stories live. Discover now