The secrets of Oak Hill

Kapittel 1

«Du vil altså at vi skal gå hele veien opp dit? Er du sprø eller?» Robin ga Selma et oppgitt blikk og ristet sakte på hodet. «Aldri i verden. Det der får du klare på egenhånd,».

«Når jeg har klart å få deg med helt hit, lar jeg deg ikke slippe unna siste innspurt!» flirte hun selvsikkert. Hun var fullstendig klar over at de begge kom til å bli utslitte, det var jo tross alt det bratteste stykket på hele turen. Men de måtte komme seg til toppen hvis hun skulle få tak i et eksemplar av den sjeldne planten tornklokke. «Da håper jeg inderlig på at du finner det du leter etter,» sukket han. Uttrykket i ansiktet hans var dystert. Ikke at det var noe nytt. Hver gang han støtte på fysiske utfordringer var det som om hele verden gikk i grus. Han var i like dårlig form som et gammelt dovendyr.

«Vi trenger jo ikke å stresse. Jeg skal prøve å huske at du trenger pauser også», sa Selma og grep hånden hans. Den var mye større enn hennes egen. Og veldig god å holde i. De tittet på hverandre i noen sekunder, uten å si noe som helst. Hun kjente det kilte godt i magen, og hun visste han følte det samme. Det var jo derfor han gadd å bli med.

Stillheten ble brutt da Selmas telefon begynte å ringe. Hun tok til seg hånden og fisket mobilen opp fra lomma. «Bare en selger» sa hun og puttet telefonen ned igjen. Nok en gang hadde telefonen ødelagt et spesielt øyeblikk. De hadde sovet i telt denne natten, og det var nære på at det skjedde noe fint mellom dem. Etter å ha kommet seg frem til plassen de skulle telte, ga de hverandre en lang og øm klem – som holdt på å føre til et kyss... som Selma håpet på skulle bli noe enda mer. I stedet ringte mobilen til Robin og avbrøt før leppene rakk å møtes. Han ble stående og snakke med sin overbeskyttende mor i godt over en time, som var lenge nok til at Selma fikk satt opp teltet og stelt i stand mat. Da han var ferdig, fikk de bare spist og pusset tenner før Selmas telefon også ringte. Det var læreren hennes. Før hun begynte å studere biologi, hadde hun truffet han på byen. Hun ble med han hjem, men før de rakk å gjøre noe hun kom til å angre på, så bestemte hun seg for å dra. Da hun så hvem hun skulle få som lærer i begynnelsen av studieåret, skjønte hun raskt at dette kom til å bli rart. Men ikke så rart. Han hadde vært pågående og direkte ekkel, på en måte som gjorde det vanskelig for henne å gjøre det bra på skolen. Nå for tiden pleide han å ringe henne om kveldene for å høre hvordan det gikk med oppgaven. Da hun var ferdig i telefonen hadde Robin alt sovnet. Hun hadde lagt seg ned ved siden av ham og krøpet tett inntil, strøket han over håret og kysset han på pannen. Hun skulle ønske at han var våken og kunne føle det, men han var allerede i dyp, dyp søvn.

Været var fint, men det var fortsatt bløtt i gresset etter nattens regnvær. De merket at det var glatt noen steder, og innimellom måtte de holde seg fast i hverandre for ikke å ramle. Det var egentlig bare fint å ha en unnskyldning for å komme tettere på.

«Sa ikke du noe om pause i stad?» Robin peste og åpnet glidelåsen på jakka si. De hadde bare rukket å gå fire kilometer, men det var bratt, og med tanke på hvor lite vann de hadde tatt med lønte det seg kanskje å roe ned tempoet litt.

«Beklager, jeg glemmer meg hele tiden» smilte Selma unnskyldende. «Det bratteste stykket gjenstår fortsatt, men du er sliten allerede nå» flirte hun og tørket svetten fra pannen hans. «Kjeften din, du er jo svett du og!» svarte han med et glis og strøk pannen hennes sakte med tommelen sin. De stod plutselig veldig tett, og Selma kjente at hjertet hennes banket raskere. I sitt 22 år lange liv hadde hun aldri sett noen med penere øyne enn Robin. Hun kunne stå og drømme seg bort i dem lenge. De var gråblå og rammet inn av en tykk, mørk kant. Det var som å se på to krystaller.

Hun la merke til at han studerte henne like nøye, men hun visste ikke nøyaktig hva han tenkte. Hun rakk ikke gruble så mye over det heller, for i samme sekund følte hun hendene hans bak hodet som presset henne fremover, samtidig som han lente seg mot henne. De kysset. Endelig.

De brukte noen sekunder til å utforske hverandre, til å smake og føle, mykt og rolig. Kragen på Selmas jakke skrapte borti Robins kinn. Han trakk ansiktet rolig tilbake, kløp tak i kragen og nappet i den. «Av. Nå.» Stemmen hans var dyp og behagelig fra før av, men i den tonen var den bare fantastisk deilig. Hun dro ned glidelåsen, men kom plutselig på at hun hadde på seg sekk. Hun tok den av, og la jakka si over. «Du som er så varm trenger ikke ha på deg jakke du heller» sa hun lavt og forførende. Han tok av seg sekken og jakka og slang det på bakken ved siden av utstyret hennes. Hun tok begge armene rundt nakken hans og kysset han mer. Robins hender vandret fra nakken hennes og nedover ryggen. Kysset ble mer og mer intenst. Plutselig kjente hun noen vanndråper renne ned i ansiktet. Det hadde begynt å regne, men ikke mye. Hun grep armen hans og dro han i retning mot et stort tre like i nærheten. Hun satte seg ned og lente seg mot den tykke stammen, mens han tok av seg et lag til med tøy. Nå var han kun i T-skjorte på overkroppen. Han huket seg ned og grep fatt i Selmas genser. Han hadde visst tatt tak i t-skjorta hennes også, for i det han dro genseren over hodet hennes, fulgte den også med, så nå satt hun bare i BH. Blikket hans vandret fra øynene hennes og nedover overkroppen. «Fy faen så fin du er» hvisket han. Hun fikk frysninger og pulsen steg enda noen hakk. Han trakk av seg t-skjorta si og lente seg over Selma, som nå lente seg ned på bakken. Mens de kysset kjente hun noe hardt presse mot underlivet hennes. Hun klarte ikke la være å smile. Robin forstod hvorfor og smilte han også. Det var så fint. Så godt. De kneppet opp buksene til hverandre og til slutt var begge helt nakne. Hun på ryggen, han i knestående over henne. Hun strøk han fra halsen og nedover brystet. Kroppen hans var på ingen måte atletisk, men han var heller ikke tykk. Bare litt lubben. Bare helt perfekt.