Merket for Livet II

Kapittel 27

*Adelynn*

Omgivelsene er ulne. Det første som slår meg er hvor stille det er. Kroppen føles lammet. Jeg klarer ikke å lee på en eneste muskel. Hodet føles som om det skal sprenges, og munnen som sandpapir.

Hva skjedde?

Hjernen vil ikke samarbeide. Alt er tomt. Tomt og kaldt. Mørkt.

Et stikk av smerte brer seg i brystet på meg, og langsomt trekker lungene seg sammen. Øynene lukkes, og mørket omslutter meg. Jeg får ikke ned luft. I en eneste stor krampetrekning, krøller kroppen seg sammen. Et skrik presser seg oppover halsen, men ikke en lyd kommer ut. Det er ikke luft til det.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ligget slik da musklene endelig slapper av, og jeg får mulighet til å strekke den ut. Et lettelsens sukk forlater meg i det luften endelig når lungene mine. Det brenner over alt, og strammer seg i ubehagelig i magen. Jeg blir liggende å vibrere voldsomt mot det myke underlaget. Det går en stund før jeg skjønner at det er madrass. Det går enda en stund før hjernen klarer å ta inn informasjonen og sette bitene sammen til å gi mening.

En madrass ut fra hvor myk den er hvor glatt materialet er mot fingrene. Okay, hvor er jeg?

Som et lyn flerrer et navn gjennom hodet på meg. ARIA!

Mutter og tannhjul flyr i alle retninger da jeg skyter opp i sittende stilling og tvinger øynene opp på ny. Omgivelsene er fremdeles uklare som om jeg er i en tykk tåke. Det ligger en tykk dyne over meg, men jeg er fullt påkledd. Engstelig kikker jeg meg rundt. Jeg er på soverommet, men det trengs ikke mer enn et lite blikk for å se at Aria ikke er her. Hvor er hun?

Jeg må anstrenge meg for å klatre ut av sengen. Angsten hogger til da jeg prøver å lukte meg fram til ungen min, men nesen vil ikke fungere. Skjelvende snubler jeg mot sengen hennes, river dyne og madrass ut. Et hulk river i kroppen min da jeg sjangler hit og dit og leter gjennom rommet uten å finne henne. Jeg til og med krabber under sengen.

Hun er borte.

Hun kan ikke være borte. Hun kan ikke bare forsvinne. Hun er ikke engang fylt året! Jeg river opp døren og sjangler ut i gangen. Prøver på ny å lukte meg fram, men essensen hennes som jeg kjenner så godt, er borte. Jeg kan ikke kjenne igjen en eneste en. Nesen min virker ikke! Jeg kan ikke kjenne ulven min engang. Som om jeg skulle være ødelagt. Ikke noe mer enn et skjørt menneske.

Skremt halvt stuper jeg inn i kjøkkenet. Det er ikke en sjel å se. Ikke en lyd å høre. Et nytt hulk presser seg ut av meg. Smerten jager gjennom brystet mitt. Hvor er ungen min? Hendene graver seg inn i håret mitt. Drar i det. Prøver å få hjernen min til å fungere. Panisk river jeg opp alle skap, og alle skuffer. Ingenting.

Føttene tar meg til stuen, ingen Aria. Fornuften sier meg ingenting. En liten stemme i hodet mitt sier at en baby fordufter ikke av seg selv. Så hvem har tatt henne?

Et par rødglødende øyne, får meg til å bråstoppe. Panikken får meg ned på kne. Maken min, Amor, monsteret - Arias far. Tårene siler nedover kinnene mine av tanken. Kan han ha irritert seg så over Aria at han har fått henne fjernet? Kan han ha drept sitt eget barn? Smerten iler til i magen av tanken. Nei, så ondskapsfull kan han vel ikke være?

Okay, hvor er han? Jeg er nødt til å få et svar om ikke annet.

Jeg kaster på hodet i retning kontoret hans. Skjelvende kommer jeg meg bort til døren. Jeg skjelver så voldsomt på hendene da jeg åpner døren at man sikkert kunne høre det på flere mils avstand. Jeg holder på å skrike da øynene mine finner Aria i armene hans. I armene til den djevelen. Han sitter på gulvet med ryggen til meg. Aria gurgler fornøyd og stirrer opp på Amor med store øyne. Hun smiler og klapper i hendene. Virker uskadet, men han er ikke til å stole på.

Noe våkner i meg. Noe mørkt, hardt. Utilgivelig. Et sinne flammer opp i meg og gir meg det motet jeg trenger. Jeg stormer bort og river ungen ut av armene hans.

- MIN!

Glefset tilhører ikke meg. Det bulder faretruende i brystet på meg og jeg rømmer så langt beina kan ta meg ut av kontoret. Jeg løper gjennom etasjen og inn i den innerste stuen. Kan ikke komme fort nok unna ham. Hulkende trykker jeg Aria inntil brystet mitt og drar inn den nydelige essensen hennes. Den nydelige latteren hennes virker beroligende på meg. Hun har det bra. Hun er ikke skadet. Aria begynner å le og drar meg lett i håret mens hun stapper det i munnen.

Det iler kaldt nedover ryggen på meg da jeg hører de tunge skrittene hans. Det er som torden som river og rister i hele huset. Det tunge pusten hans, som kommer nærmere og nærmere, gjør det vanskelig å puste normalt. Jeg klynger meg til Aria og begraver ansiktet ned i skulderen hennes samtidig som jeg prøver å holde henne godt skjult bak meg. Borte fra synet hans.

Skrittene hans stopper rett bak meg. Han står bare der en stund. Den voldsomme dominerende styrken som stråler fra ham, slår meg nærmest overende. Essensen hans fyller hele rommet, gjør hele mindre på et vis. Presser meg ut og bort, men føttene er plantet til gulvet. Jeg gisper til meg litt luft og stålsetter meg da jeg hører ham ta enda et skritt nærmere meg. Varmen fra ham, pakker seg rundt meg. Får hårene til å reise seg i nakken.

Pusten hans blåser i håret mitt da han bøyer seg ned over meg. Det knyter seg i meg. Hvorfor får han meg alltid til å føle meg svak og ubrukelig? Han har den effekten på meg. Hele meg settes i brann, men ikke på en god måte. Amor er ikke Amor. Han er et monster. En mørk og ond utgave ham selv. Monsteret fanget meg og Aria her. Han har ikke vist interesse for datteren sin før, så hvorfor har han det nå? Han bare buldrer, brøler, beordrer og skriker. Han tok fra meg friheten. Han voldtok meg for svarte!

Tusen tanker flagrer gjennom hodet mitt da jeg hører ham inhalere essensen min, og sikkert Arias også. Gråten presser på i halsen, mens tårene brenner i øynene. Nei, jeg har ikke lyst til å gråte foran ham. Det er ikke riktig. Jeg vil ikke gi ham tilfredsstillelsen av å se meg ødelagt. Monsteret har den syke trangen etter å dominere meg.

- VÅR!

Jeg fryser til av lyden av stemmen hans. Det ene ordet. Jeg er sikker på at hjertet mitt slutter å slå noen sekunder. Hva??