No Feelings

Kapittel 14

~Bree~

Jeg skvetter til, og snur meg mot hvor latteren kom fra. I hjørnet av rommet mitt står det en mørk skikkelse, og jeg kjenner jeg fryser. Jeg har genseren beskyttende over overkroppen min, men ettersom den har krøllet seg litt, når den ikke lenger ned enn til trusa mi. Jeg kan føle blikket til skikkelsen gli nedover kroppen min, og hjertet mitt holder på å hoppe ut av brystet mitt.
Hvem faen er det?

Den mørke skikkelsen står lent mot den ene siden av veggen, og jeg kan føle det stikkende blikket hans granske meg fra topp til tå. Jeg føler en trang for å hyle, men halsen har låst seg. Jeg får ikke frem et ord. Halsen trekker seg sammen, og jeg kjemper for å få puste.
Skikkelsen begynner å bevege på seg, på kurs mot meg. Å herregud. Den selvsikre gangen minner meg alt for mye om noen. Jeg gjenspiller den mørke latteren i hodet mitt igjen, og det kan ikke være noen andre enn han.

"Du har digg kropp," hvisker han hest. Modell-ansiktet hans kommer mer og mer til syne, og det samme gjør sinnet mitt. Hjertet banker ikke lenger av frykt, men av sinne.
Han kommer nærmere og nærmere meg, helt til han står en halv meter unna meg. Han stirrer meg i øynene, men nå og da lar han øynene gli nedover på leppene eller kroppen min.

"Snu deg," sier jeg så behersket jeg kan, og det ender opp med at jeg hørtes redd ut.

"Snu meg? Er du så gal etter meg at du ikke kan se på ansiktet mitt, engang?" erter han. Den mørke stemmen hans henger igjen i rommet, og jeg kjenner at jeg blir litt redd for at noen skal høre han.

"Snu deg," sier jeg igjen, denne gangen sint. Jeg gir han mitt mest dødlige blikk. Han hever øyenbrynene og smiler skjevt. Han holder hendene opp på hvert sin side av hodet, som et tegn på overkastelse. Han snur seg sakte rundt, og jeg lar meg selv flytte blikket på ryggen hans. Man kan nesten se musklene igjennom den svarte tskjorta han har på. Hvor ofte trener han, egentlig?

Jeg trer kjapt på meg nattgenseren min. Jeg skjelver i hele kroppen, mest fordi han nettopp så meg i undertøy. Ingen andre gutter enn brødrene mine har stt meg i undertøy før, og dette ble alt for kleint. I tillegg til dette er je gveldig usikker når det gjelder kroppen min, men det at Blake sa den var digg er jo noe positivt.
Ikke sant?

Han står fortsatt snudd rundt, og han ser veldig tålmodig ut der han står. Jeg puster tungt ut før jeg dytter han hardt i ryggen. Akkurat som stein. Jeg forventet at han minst skulle ta noen skritt for å gjenvinne balansen, men han rørte seg så vidt. Det eneste han gjør er å snu seg rundt med et lekent uttrykk i ansiktet.

"Hva faen er det du gjør her?" hveser jeg, passer på at jeg ikke snakker for høyt. Nok engang lar han blikket gli ned på kroppen min.

"Du har fine bein," mumler han.

"Svar på spørsmålet mitt, din perverse gris."

Han ler en lav latter, og jeg kan se han morer seg. Perletråden som han kaller tennene sine vises, og jeg lurer på om han noen gang har hatt regulering. Jeg kan ikke huske at han har hatt det noen gang, men hvem har så rette tenner uten å få justering på dem?

"Jeg gjorde det bra på prosjektet og jeg har heller ikke banket opp noen. Derfor tok jeg meg selv til rette og klatret opp hit så jeg kunne få se deg i undertøy. Det var det som var avtalen," brummer han.
Å, nei. Jeg hadde helt glemt avtalen. Jeg prøvde å lure han, slik at han skulle gjøre arbeidet og ikke banke opp noen, ved å si at han skulle få se meg i undertøy. Jeg mener, jeg hadde aldri tenkt til å la han se meg i undertøyet mitt, det var bare noe jeg sa.
Men selvfølgelig hadde han husket på avtalen.

"Du kan ikke bare klatre opp til rommet mitt for å se meg i undertøy. Du kan havne i fengsel om jeg ringer politiet, du vet det, ikke sant?" Jeg smiler truende.