Synden

Prolog

Tredøren som er lukket igjen med en slå, rister såpass voldsomt at til og med veggene rister. Det høres ut som at det er en sterk tornado utenfor, og ikke en haug med topptrente englesoldater som prøver å komme seg inn.

Moren tar det lille hodet til Eve mellom hendene sine. Tvinger hun til å se på henne i stedet for døren. "Hør nøye etter på hva jeg sier. Uansett hva de forteller deg, så er det løgn. Du er en nydelig og fantastisk jente. Ikke la noen få deg til å tro noe annet. Okei?" sier hun strengt.

Eve hikster lavt og ser på henne med tårevåte øyne. Selv om moren sitt ansikt er uklart, klarer Eve å se på henne hvor seriøs situasjonen faktisk er. Hun prøver å si noe, men alt som kommer ut er en gråtkvalt lyd.

"Åpne opp døren! NÅ!" brøler en mann fra andre siden av døren.

Eve stivner til av den kraftige stemmen og ser tilbake på døren med store øyne. Kroppen hennes skjelver enda mer. Samtidig renner flere tårer nedover de roserøde kinnene.

Moren fanger blikket hennes på nytt. De lyseblå øynene er harde og alvorlige. "De kommer til å kalle deg for et monster, og masse andre fæle ting. Men det er overhode ikke sant. Du er perfekt akkurat slik du er. Lov meg at du ikke tror på et eneste ord av det de sier."

Eve ser henne dypt inn i øynene. Hikster. "Okei", sier hun med en spinkel stemme. "Je-jeg lover ..."

Øynene til moren mykner og et kjærlig smil tar form i ansiktet hennes. "Bra", mumler hun og stryker vekk noen av tårene med tommelen.

Slåen knekker tvers av bak dem. Hengslene svikter. Døren faller ned på gulvet med et høyt brak. Støvet virvler rundt i lyset som har klart å trenge seg gjennom de lukkede gardinene. Like etter kommer fem englesoldater stormende inn. Rustningen deres glitrer som slipte diamanter.

Eve rykker til og klamrer seg fast til moren. "I-ikke la dem t-ta meg fra d-deg, mamma. V-vær så sn-snill", hulker hun og strammer grepet.

"Vennen ..." Lengre kommer hun ikke i setningen. To av soldatene stiller seg bak Eve og tvinger henne til å slippe taket. Røsker henne deretter hardhendt opp på beina.

Øynene til Eve blir store. "Mamma!" skriker hun hjerteskjærende og veiver med armene i et forsøk på å få et grep om moren igjen.

Hun ser på henne med øyne som glinser av tårer. "Jeg elsker deg, skatten. Så ufattelig høyt også", sier hun, før de tre andre englesoldatene stiller seg foran henne og blokkerer Eve sitt synsfelt.

Englesoldatene drar henne ut av huset. Hun sparker vilt med beina. Vrir kraftig på overkroppen for å komme seg løs. "Mamma! Mamma! Mamma!" fortsetter hun å skrike. Den høye, tynne stemmen hennes går som et ekko mellom veggene.