Synden

Kapittel 1

"Hva i helvete er dette?! Jeg ba om Fuller's London porter, ikke dette jævla skvipet! Er du faen meg blitt døv eller?!" brøler Tom.

Len dukker unna ølflasken som kommer farende mot han. Det er så vidt han klarer å unngå å få den rett i ansiktet. Titalls av glasskår faller ned på den skitne parketten straks flasken treffer veggen.

"B-beklager", stammer han frem. Blir umiddelbart irritert over hvilken svekling han blir hver gang faren hisser seg opp. Kan han ikke for en gangs skyld stå opp for seg selv? Kan han ikke få seg en jævla ryggrad snart?

Tom fnyser. "Beklager? Er det alt du har å si, din lille drittunge?! Gud må virkelig være tilbakestående som lot en evneveik idiot som deg få lov til å leve i stedet for Elise! Gå å kjøp riktig øl, NÅ!" Han hiver en ny flaske med full kraft.

Denne gangen treffer et av glasskårene ansiktet til Len. Lager et lite kutt på kinnet hans. Han stønner lavt og tar seg til der det svir. I neste øyeblikk innser han at det egentlig var et under at glasskåret ikke traff øyet. Hvis han hadde brukt bitte litt lengre tid på å reagere, ville han mest sannsynlig vært blind på det ene øyet nå. Denne tanken får Len til å se storøyd på faren.

Tom smalner blikket. Ser på Len som om han er byttet, mens han selv er et blodtørstig rovdyr som er på nære nippet til å klikke. "Kom deg ut sa jeg!" brøler han og reiser seg faretruende opp fra sofaen.

Len skvetter til. Kommer tilbake til sansene. "J-ja da." Han plukker opp brillene han mistet under forsøkene sine på å ikke bli truffet av ølflaskene, og piler ut av huset.

Luften er fuktig og himmelen er dekket med mørkegrå skyer. Man kan skimte noen flekker av blåfargen bak, men solen er umulig å få øye på. Det ser ut som at det kommer til å regne om ikke lenge. Kanskje i løpet av en time, tenker Len. Hvis han er heldig.

Han går bort til det lille, falleferdige skuret. Hjertet banker fortsatt hardt inne i brystet hans. Hver gang faren blir voldelig, blir han så ekstremt redd. Redd for at faren kommer til å skade han så fælt, at han blir lam eller drept. En gang brukte Tom så mye kraft i slagene sine, at Len besvimte og våknet opp på sykehuset. Nesten hele kroppen var blå og gul, og den ene armen var brukket. Tom hadde sagt til personalet at Len hadde falt ned en lang steintrapp. De trodde på han uten en klype salt. Han så jo ut som en kjernekar med slike milde, blå øyne. Len husker at han gråt mesteparten av den dagen.

Han rister kraftig på hodet for å få minnet ut fra tankene, og åpner døren med falmete blå maling. Slår på lyset. Pæren i taklampen blinker noen ganger, før den lyser opp skjulet. Den godt brukte sykkelen som på mirakuløsvis fortsatt ikke har falt sammen etter syv lange år, står lent mot veggen. Len går inn og tar tak i sykkelstyret.

Idet han skal til å trille ut skrapet, registrer han at sykkelen synker en smule sammen. Han rynker pannen og setter seg ned på huk. Kjenner på det ene hjulet med den ledige hånden.

Pokker. Det er altfor lite luft i dekket. Mest sannsynlig har det andre dekket samme problem. Flotters. Det her er så jævla typisk. Len slipper sykkelstyret og reiser seg opp. Sparker frustrert til sykkelen. Den faller målrettet mot han. Han hopper bakover. Med et lite dunk treffer skraphaugen bakken. Landingen får malingsspannene like i nærheten til å skjelve.

Okei, greit. Tydeligvis kan han glemme å sykle til butikken. Han har ikke noe annet valg enn å gå dit. De bor langt inne i skogen, så den nærmeste matbutikken er førti minutter unna til fots. Det vil si at han neppe vil klare å unnslippe regnværet. Forhåpentligvis kommer det ikke til å regne så forferdelig mye, men med tanke på den enorme uflaksen som hjemsøker han, er det svært tvilsomt. Flotters.