Eskapisme

☆Fjellet faller☆

Drømt natt til 30. september 2018

2465 ord

---

Solen sto lavt og blendet meg når vi gikk langs brygga. Det gylne gjenskinnet fra havet fylte hele havnen med et oransje lys som jeg sent ville glemme. Høsten var her, og kulden hadde begynt å krype inn på oss.

Foreldrene mine skulle kjøre meg opp på en leirskole, og tok med min søster, Yvonne, slik at de kunne gjøre noe koselig sammen mens jeg var med klassen min. Det hadde tidligere vært overskyet, men det hadde klarnet nå som vi gikk ut for å spise middag. Foran oss sto et hvitt hus, det lignet på en typisk fiske-sjappe og jeg husket den fra forrige gang vi var her. Det var en restaurant, som serverte for det meste sjømat men også hamburgere av storfe til barn og noe annet som sto på barnemenyen. Denne gangen var jeg 17, og jeg var redd for å gå sulten.

Pappa var den første som gikk inn, jeg fulgte tett etter. Lokalet hadde byttet ut mørke treplater med pastell-gul tapet. Gulvet var dekket av billige fliser fra IKEA.

«Hvordan kan jeg hjelpe dere,» sa en kvinne som satt bak disken. Hun blåste opp en tyggegummiboble fra rundt hjørnet, et perfekt sted å gjemme seg fra kunder selv om hun selv kunne se dem. De kalde øynene hennes stirret på pappa. Armene i kors. Utsagnet hennes minnet mer om et «Hvorfor i helvete er dere her».

«Er det mulighet for å få mat her?» spurte pappa litt lekent, som om det var en vits og hun skulle fortsette.

Kvinnen fortsatte å stirre. Det ene øyenbrynet hennes hevet seg, «Nei?». Jeg fikk klump i magen, jeg ville ikke være her.

Meg og Yvonne fikk beskjed om å sitte oss ned med et lite bord ved veggen som gikk parallelt med disken. Mamma og pappa lurte på om hva som hadde skjedd med lokalet. Yvonne gjemte seg i mobilen. Jeg stirret ut det skitne vinduet. Mobilen min var død.

Foreldrene mine fikk ikke svar. De var ikke fornøyd med det, og etter en halvtime fant vi ut at byen ikke hadde noe å tilby oss og dro videre tidligere enn vi hadde tenkt.

En time senere så jeg utover en innsjø. Den var liten, uviktig og vi kjørte flere meter over den langs en fjellside. Jeg hadde allerede begynt å gjøre meg klar til å gå ut av bilen. Solen reflekterte vakkert på fjellet bak vannet. Fjellet pustet. Jeg kunne høre det hviske ord jeg aldri ville forstå. Snart ville jeg vite hva det prøvde å formidle.

Det lå en hytte i begynnelsen av dalen, ikke langt fra det hviskende fjellet og den vesle sjøen. Der skulle jeg bo. Mørke tykke trestammer formet den større turisthytta i en dal av ingenting. Landskapet var goldt, med bare en og annen naken fjellbjørk og en overflod med lav. Solen varmet ryggen min da jeg gikk ut døren. Skyggen min lå lang over grusen foran inngangspartiet. Vindstille. Ikke en lyd. Kulden grep tak i meg når jeg gikk inn i skyggen mot døren. Gåsehuden klatret oppover armene, og jeg måtte passe på at jeg ikke falt av over sjokket.

Den lille grå kofferten min brøt stillheten når jeg trillet den over plassen og inn døren. Stemningen var helt annerledes enn den utendørs. Glass klirret. Kjente stemmer fylte tomrommene mellom bråket. Jeg var ikke den første som kom. Jeg hang fra meg den svarte allværsjakken min på en knagg. Døren inn til fellesarealet var åpent og lyste inn i den mørke korridoren jeg sto i. Vinduene gikk fra gulvet og opp i taket og fylte rommet med et gyllent lys som følge av solnedgangen, men det blendet ikke.

Fjellryggen utenfor vinduet fortsatte mot vannet jeg tidligere hadde sett. Det badet i sollyset, og selv om fjell ikke kan nyte så virket det som om dette gjorde det nå.

«Maiken! Din idiot hvor har du vært?» ropte en kjent kvinnestemme.

«Ane du skremte meg,» utbrøt jeg da hun dro meg ut av fjellobservasjonen min.