Save me (Ferdig)

Kapittel 25

Vi står utenfor den høye management bygningen.

Jeg er nervøs og kjenner det i magen.

Bygningen er så høy at jeg ikke ser toppen fra der jeg står, men det er kanskje bare noe jeg innbilder meg.

Louis har fortalt meg om hva som kommer til å skje og at jeg ikke burde være redd, men når vi går inn i bygningen er alt jeg klarer å tenke på at jeg kommer til å dø.

Det er hvite vegger rundt oss, hvit gulv, hvite sofaer, alt er hvitt og jeg, som går i svart bukse og en blå strikkegenser, føler at jeg skiller meg litt ut.

Bak en hvit pult sitter en dame i førti-årene med perfekt, mørkt oppsatt hår. Hun tar hodet opp fra den hvite pc-skjermen og smiler når hun ser oss. Hun har på en hvit bluse og et hvitt skjørt.

"Mr.Tomlinson," sier hun og reiser seg opp fra pulten sin og går til oss.

Hun har på høye heler som klikker når hun går. Hun er nesten like høy som Louis med helene sine, og utrolig mye høyere enn meg. Det står på navneskiltet hennes at hun heter Sophie.

"Management are waiting for you at floor 8," sier Sophie høfflig etter hun tok Louis i hånden.

Hun tar meg også i hånden for å være høfflig og presenterer seg selv, jeg gjør det samme.

"Do you want me to show you to the floor?" spør hun oss, men Louis rister på hodet og forteller henne at han kan veien.

Jeg lurer på hvor mange ganger han her vært her. Han virker veldig kjent.

Vi går i stillhet mot heisen som ikke er så langt borte.

Jeg vurderte å ta trappene, men det er i åttende etasje, og jeg er ikke så trent og jeg vil ikke møte management helt svett og andpusten.

Jeg tar en dyp pust før jeg går inn i heisen. De spiller en sang fra 70-tallet, som jeg aldri har hørt før, som heismusikk

Louis trykker på knappen til åttende etasje, og jeg venter helt til heisdørene lukker seg før jeg begynner å snakke.

"I'm freaking out!" sier jeg meg panikk i stemmen.

Han smiler litt til meg.

"It's going to be okay, you don't have to say anything if they don't ask you anything," sier han.

Fargen forsvinner fra ansiktet mitt, og jeg ser like hvit ut som veggene i heisen.

"Are they going to ask me questions?" jeg begynner å føle meg svimmel, men det er sikker bare noe jeg innbilder meg.

"It's going to be okay!" sier han og tar hånden min.

Jeg er stille, fortsatt ikke helt overbevist.

"They aren't that bad," forsikrer han meg om.

"The fans are worse, and we survived them!" legger han til.

Jeg ler en nervøs latter, og dørene i heisen åpnes med et pling.

Jeg slepper ut en pust jeg ikke merket at jeg holdt inne, og går ut av heisen.

Louis holder fortsatt hånden min, som roer meg ned litt, men jeg er fortsatt livredd for å møte dem.

Å møte management er akkurat som å møte foreldrene til Louis. Jeg føler jeg har så mye press på meg.

Jeg må lage et bra førsteinntrykk, være positiv, mens disse folka skal bestemme hva som skjer med vår fremtid.

Jeg er livredd for å miste Louis, og han virker helt rolig som om dette var et helt vanlig møte. Jeg vet ikke om han er på mange sånne møter når de kan endre fremtiden din, men det at han er så rolig gjør meg urolig.