Save me (Ferdig)

Kapittel 9

"Alex..... Alex.... Alex... Er du der?"
En stemme roper på meg lengselsfult.

Jeg åpner øynene mine sakte som om jeg har besvimt og sakte våkner.

Jeg er ute tror jeg. Det er hvit tåke rundt meg så jeg ser ingen ting, bare meg selv.

Jeg har på meg en hvit fillete kjole, den føles som silke.

"Alex.... Alex..... Kom til meg...."
Sier stemmen igjen. Jeg ser der stemmen kommer fra. Det er en høy og svart skygge i tåken av en dame med en kjole som går til føttene.

Noe sier meg at jeg burde løpe, komme meg unna derfra med en gang, men på samme måte føler jeg en lengsel som drar meg mot det.

"Jeg kommer! Jeg kommer!" Jeg vil løpe, men klarer det ikke.

"Alex..." Stemmen skiftet retning og jeg snur meg og går den andre veien.

"Jeg kommer!" Skriker jeg.

"Hvor er du!?" Spør jeg.

"Jeg er her.... Jeg er her." Den siste biten hvisker hun, men nå er hun bak meg. Da mener jeg rett bak meg. Jeg kan høre pusten hennes.

Jeg snur meg sakte rundt.

Jeg ser på meg selv. Det er et spegl. Bare at i det speglet et jeg utslitt og ser ut til at jeg kan falle sammen hvert øyeblikk. Jeg har nesten ikke kjøtt eller muskler på kroppen så man kan tydlig se beina under halsen min.
Jeg løfter hånda opp og det gjør jeg i speglet også. Hånda mi treffer speglet sin, og akkurat da åpner speglet munnen.

"Jeg er her..." Sier det og faller sakte ned på bakken med hånda hengende etter slik at den sklir nedover speglet.

"Hjelp meg. Du må komme deg unna!" Hvisker hun men det går over til hulking.

"Hva skal jeg komme meg unna? Hva skal jeg gjøre!?" Panikken i stemmen min er klar.

Hun bare løfter opp hånda og peker på noe bak meg før hun faller sammen og tørker inn slik at hun blir til støv som flyr i vinden.

"Nei!" Skriker jeg og bøyer meg ned. Jeg prøver å fange støvet men det er alt borte med vinden.

"Hun er borte og det er ingen ting du kan gjøre med det." Sier stemmen bak meg.

Jeg reagerer ikke men sitter fortsatt på bakken.

"Det var deg, du vet det?" Fortsetter stemmen.

Jeg reagerer fortsatt ikke.

"I fremtiden, om ikke du gjør noe nå." Det er Jan hører jeg nå.

Jeg hulker og snur meg sakte. Jan står 2 meter unna meg.

"Du må komme deg vekk, Alex. Vekk fra han." Mener han.

"Fra hvem?" Jeg vet alt svaret.

"Fra Louis."

Jeg svarer ikke, jeg kjenner bare tårene falle nedover kinnet mitt.

Jeg ser ned på bakken akkurat i det en tåre faller.

"Han er bare snill så han kan skade deg hardt etterpå."

Jeg hakker tenner.

"Hva vil du jeg skal gjøre." Klarer jeg å få presset ut av meg etter en stund.

"Slipp det du holder inne i sjelen din ut! Slipp sinnet ditt ut og skrik så hele verden kan høre deg!" Han er seriøs i stemmen.

"Gjør det," befaler han meg.