Save me (Ferdig)

Kapittel 18

ADVARSEL! DETTE KAPITTELET VIL INNEHOLDE MYE SELVSKADING OG DEPRESJON SÅ OM DU IKKE VIL LESE OM DETTE BURDE DU HOPPE OVER DETTE KAPITTELET

"Thank you again Harry," sier jeg og lukker døra til rommet jeg fikk låne hjemme hos Harry.

For en time siden, da jeg satt på busstoppet, fant jeg nummeret til Harry i boka, og etter lang tid med overtenking så ringte jeg han (hva ellers skulle jeg gjøre?). Han kom å hentet meg, og jeg fikk være hos han til ting blir litt mindre kompliserte. Harry stilte ikke spørsmål og det er jeg glad for. Jeg har ikke svaret på mange selv. Det eneste han spurte om var det vanlige "Are you okay?" eller "What happened?", men selv om han spurte disse spørsmålene så forventet han ikke at jeg skulle svare.

Rommet er stort med hvite vegger og det er ikke så mye møbler i rommet, bortsett fra en seng, sofa, teppe og noen bilder på veggene. Rommet er ganske lyst og jeg tror det blir vanskelig å sove her om ikke det blir helt mørkt i rommet, men jeg liker ikke mørket heller...

Huset til Harry er luksus, og passe stort. Jeg har ikke sett mye av huset, men det er hvertfall et fint kjøkken, en stor stue og et innendørs svømmebasseng (!).

Det er fortsatt midt på natten, og jeg er veldig trøtt så legger meg i senga med klærene på (fordi jeg er for lat til å ta de av), og skrur av lyset med en fancy fjernkontroll ting som styrer lystyrken og legger fjernkontrollen på gulvet.

Jeg er utslitt, men likevell klarer jeg ikke å sove. Det er for mye tanker i hodet mitt. 

Jeg tenker på Louis, selv om jeg ikke vil. Hvordan kunne han gjøre det. Det er jo vanlig å drikke og bli full, men han vet at det er min største frykt og at han gjorde det når jeg var i samme hus. Han visste jo at det var en sjanse for at jeg kom til a se han sånn. Jeg husker også da jeg sparket han og løp. Da var jeg stolt av meg selv, men nå føler jeg meg bare dårlig, selv om det ikke er jeg som har gjort noe galt. 

Det er alltid sånn det er. Når det går bra med meg og Louis, så dukker det opp ett eller annet som ødelegger alt igjen, men denne gangen kommer det ikke til å bli fikset. 

Jeg tror ikke at jeg noen gang kan se på han på samme måten igjen. Før så så jeg på han som om han var helten min og det eneste som betydde noe, men nå ser jeg bare Louis som jeg liker og ikke kan stoppe følsene for, selv om han gjorde det han gjorde.

Alt er så forvirrede. Jeg vet ikke om jeg hater Louis eller ikke. For det han gjorde så hater jeg han, men alt annet elsker jeg.

Hele tiden trodde jeg at det var jeg som kom til å skremme han bort, men det var omvendt. Han skremte meg bort. 

Det hadde jeg aldri trodd.

Alt jeg vil er å sove nå, men tankene mine skriker til meg og jeg klarer ikke å få de til å være stille. jeg har aldri klart å få de stille når de skriker, men nå skriker de som aldri før og jeg slår hendene mine på ørene mine som om det skulle hjelpe. 

Jeg merket ikke at jeg gråt før nå. 

Tårene render nedover kinnene mine og jeg begynner å hikste og riste.

Louis var den siste jeg hadde som var værdt å leve for. Hva har jeg nå?

Det eneste jeg har nå er meg selv, som ligger å gråter og vet ikke hva hun skal gjøre med livet sitt nå.

Det har alltid vært sånn i livet. 

Det som har følt riktig er galt og det som har følt galt har vært riktig, men når jeg prøvde på det gale så var det ikke riktig. Det er sånn uansett hva jeg gjorde så gjorde jeg det aldri riktig.