Story of the shildmaden Thyra Njalsðottír

Kapittel 1

Overraskelsen

Thyra

Jeg ser utover horisonten, de siste dagene har jeg hatt en følelse av at noe vil skje, følelsen av redsel og fortvilelse.

"Der er du!"hører jeg en stemme bak meg si.

Jeg snur meg og ser vennen min kommer løpende ned.

"Faren din ser etter deg."sier hun.
"Jeg kommer."sier jeg med et smil.

Jeg følger etter vennen min til storsalen, familien min er en av de nærmeste allierte av kongen, så langhuset og landsbyen generelt er ikke så veldig liten.

Vi kommer oss til storsalen, faren min sitter på stolen sin og snakker med en av krigerne hans. Jeg går stille inn og venter på min tur, vennen min gikk med en gang etter at hun viste meg veien. Liv unngår langhuset og storsalen så mye hun kan egentlig, aldri likt seg på de plassene av en eller annen grunn.

"Ah, Thyra. Så fint du kunne komme."sier faren min når han er ferdig med en av krigerne sine.
"Jeg ble tilkalt, så jeg kom."sier jeg vennlig.
"Vi alle her i familien vet at du vil bli en sjoldmøy. Men, du må tenke nøye gjennom det, avlegger du ed så må du holde den uansett hva. Her er jeg faren din, men der ute vil jeg være Jarl og behandle deg likt som de andre."sier han.
"Jeg forstår."sier jeg ærlig.
"Vi kan snakke mer om dette senere. Men, grunnen til at jeg tilkalte deg var fordi om en ukes tid vil konge familien komme på besøk. Jeg, moren din og de andre søskene dine har snakket sammen og vi har sakt oss enige om at du kan ønske dem velkommen og holde åpnings seremonien."sier faren min.
"Seriøst?"spør jeg i sjokk, han nikker.
"Det vil være en ære. Tusen takk."sier jeg ærlig.
"Så fint. Da har vi det fastslått. Nå, gå og forbred deg, gjerne fin på noe med vennene dine."sier han.
"Okay."sier jeg og gir faren min en klem før jeg går.

Litte viste jeg at dette ville bli den siste dagen jeg så faren min, litt ut på natten våkner jeg av skrik av redsel og smerte.

Jeg reiser meg opp av sengen og løper for og finne familien min, men jeg finner dem ingen steder. Jeg løper jo rundt kunn i nattserken min, men kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg merker adrenalinet strømme gjennom kroppen.

"Far! Mor!"roper jeg ut mens jeg letter i langhuset.

Dørene som er forseglet blir brytet opp, jeg løper for og gjemme meg med en gang. Redselen er der.

"Hun må være her et sted. Resten av familien er utryddet."hører jeg en dyp husky manne stemme si.

Jeg holder meg over munnen og tårer presser på.

"Vi forsegler huset og tenner den på."sier en annen litt lysere husky stemme si.

Jeg blir litt storøyd, jeg hører etter skrittene, jeg venter, når jeg hører at de er gått lenger inn bestemmer jeg meg for og ta sjansen.

Jeg går ut ifra gjemme stedet mitt og løper ut, i det jeg nesten er ute skjenner jeg en smerte i høyre skulderen, jeg skriker i smerte men presser kroppen til og løpe videre.

Jeg drar ut igjen pilen mens jeg løper, det gjør veldig vondt. Jeg stopper opp litt og ser på landsbyen brenner, tykk røyk dekker hele byen så det er vanskelig å se og vanskelig og ikke hoste.

Jeg må opp til skogen.

Jeg løper mot venstre, retning mot skogen og jeg løper til jeg ikke klarer mer, blodtappet er jævlig.

Jeg skjenner det brenner i lungene, jeg ser litt bak meg for og se etter om jeg blir forfulgt, men det skulle jeg ikke gjort. Når jeg nesten er inn i skogen blir jeg taklet ned på bakken, jeg og personen havner i et basketak, jeg tapper for å si det sånn.

"Du skal dø. Men først skal vi ha det litt moro."hører jeg den samme dype husky stemmen si.

Han holder over halsen min mens han drar av seg buksen, jeg prøver og vri meg løs, men da gjengjelder han det med å slå hodet mitt i bakken og slår meg hardt i ansiktet gjentatte ganger.

I det jeg skjenner at han går inn i meg er jeg på vei inn i mørket.

Thyra, skjemp videre.
Dette er ikke veien livet ditt slutter.
Overlev.

Hører jeg en ukjent stemme si, jeg får et raskt glimt av en storsal med mange krigere og en stor trone med to ravner sittende.

Øynene mine åpner seg og jeg får tak i en stein og slenger den i hodet på fyren.