Del 40

1K 52 10
                                    

ERICAS POV

Dager har gått. Sakte, lange og forferdelige dager. Jeg har fått følt på smerten, slått av gutter jeg ikke har bekjentskap til og bundet fast til en veldig vond og ukomfortabel stol. Gutten som for få dager siden sa han likte meg, står å ser på hver gang. Det samme gamle ansikts uttrykket og tårer i øynene. Jeg vet ikke om jeg skal ta det bra eller dårlig. Det eneste jeg vil, er hjem. Hjem til mamma og pappa. Hjem til huset mitt. Bort fra alt dette.

ALEXANDERS POV

Det er helt forferdelig å se på alt det Erica må gjennomgå. Mer forferdelig er det at jeg ikke kan få stoppet dette, her og nå.

- Alexander, Alexander? Jeg vil hjem. Hørte jeg Erica si når jeg kom inn døren.

- Jeg vet det Erica, jeg vet det. Jeg prøver mitt beste for å få varslet, du veit. Jeg turte ikke å si politiet høyt, for de andre guttene var i rommet ved siden av, og veggene inni denne gamle trehytten, er ikke akkurat av beste kvalitet.

- Det er greit. Sa Erica med tårer i øynene og et smil som var ødelagt. Ødelagt av alt hun har gjennomgått de to siste dagene.

- Alt kommer... Mer rakk jeg ikke å si, før alt ble avbrutt av en sint stemme bakfra.

- Alex, pell deg over hit. Du vet godt at du ikke skal være her. Sa Leo. Selveste sjefen over alle sammen og som alle fryktet han, på grunn av de store musklene hans.

- Unnskyld, jeg bare, ehm sørget for å stramme tauene rundt henne, slik at hun ikke skal klare å rømme av gårde.

- Hmm, bra jobbet lilleputt. Kanskje du kan bli en ordentlig kriminell en dag. Sa en annen gutt.

- Hmm, ja. Kanskje det.

- Og ikke prat til henne en gang til. Det for ditt egent beste. Sa Leo og smalt igen døra.

- Slapp av, jeg skal r-e-d-d-e deg, slapp av. Sa jeg og strøk henne følsomt over ryggen. Istedet for å si noe, ga hun meg et takknemlig smil tilbake.

- ALEX. Jeg spratt opp og spurtet mot døren. Leo kom sekunder stormende inn døra og så på meg med et drepende blikk.

- Du må bli her mens, jeg og Austin er ute og gjør et ærend. Vi er borte i 30 minutter, så ikke prøv å finn på noe tull, okay? Skrek Leo nærmest.

- Jeg lover. Du har meg på ordet. Sa jeg.

- Bra, og husk. Jeg har øyne i nakken. Sa han og gikk ut hoveddøra. Endelig kan planen min fungere, kanskje den ikke går i vask allikevel. Jeg tok fra telefonen og slo inn nødnummeret.

-----------

Kort kapittel, men avslutnings kapitlet tror jeg blir lenger. Dette er altså nest siste del av denne boka

Mitt nye liv || L.T.Where stories live. Discover now