The bodyguard

Stranden|Del 4

Morgenen etter våknet jeg av et sterkt sollys skinte inn i ansiktet mitt. Jeg satte meg opp i sengen og strakk meg, gjespet.

Jeg brukte noen sekunder på å skjønne hvor jeg faktisk våknet opp. Jeg smilte litt og reiste meg opp. Jeg så over på Cameron som satt seg brått opp i sengen da han hørte meg stå opp.

«God morgen,» sa jeg med et lite smil. «Å.. Mornings,» sa han og klødde seg i nakken og så på meg med trøtte øyne.

Jeg så på han smilte litt før jeg gikk ut av rommet og rett ut til bassenget. Jeg skulle virkelig ha meg et deilig morgenbad. Jeg stupte uti og smilte for meg selv, fløt opp på overflaten og dro håret mitt bak fra ansiktet med hendene mine.

Plutselig fikk jeg akutt krampe i foten. «Ah..» sa jeg for meg selv og prøvde å plask meg bort til bassengkanten.

Plutselig ser jeg Cameron kommer løpende i bare bokseren og stuper uti bassenget og løfter meg opp på land. Jeg kvapp av hele situasjonen, og de bråe bevegelsene. Jeg så sjokkert ned på han som sto i vannet nedfor meg.

«J-Jeg hadde bare krampe,» sa jeg lavt og klemte på foten min, prøvde å få bort krampen. «Det så ut som du ikke kunne svømme, Noelle,» sa han og pustet oppgitt ut.

Jeg måtte nesten bare le litt. «Hvorfor skulle jeg hoppet uti dette bassenget om jeg ikke kunne svømme?» spurte jeg han. Han sukket og kom seg opp på land. «Du tar denne livvakt jobben ganske seriøst, huh..?» spurte jeg og reiste meg, så opp på han.

«Eh, ja. Som du nettopp sa, det er jobben min,» sa han. Jeg hørte tonen i stemmen hans var litt småirritert. Han gikk inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Jeg småjogget etter han og sukket. «Sorry.. Jeg mente det ikke sånn. Men.. Takk,» sa jeg lavt og så opp på han.

Han så ned på meg og sukket lavt, ristet på hodet. «Ikke si sorry. Det går fint,» sa han og tok ut noe egg. Jeg tok pakken med egg ut av hendene hans og smilte til han. «La meg gjøre opp for meg. Jeg lager frokost,» sa jeg med et smil.

Han smilte litt og hevet et bryn. «Du?» spurte han med et flir. Jeg hevet bryna. «Hva «du»? Tror du ikke jeg kan lage mat?» spurte jeg med et flir, men også litt fornærmet. Han lo og ristet på hodet. «Du får overbevise meg da,» sa han med et flir og satt seg på krakken bak kjøkkenøyen bak meg. Jeg flirte bare, men fant fram ingrediensene.

Jeg skulle lage pannekaker og bacon. Det var noe jeg elsket å lage til frokost, men som jeg ikke fikk noe særlig mulighet til å lage. Jeg nynnet samtidig som jeg stekte pannekakene og baconet. Jeg dekte på til oss, lagde litt smoothie og satt maten klar på bordet foran han. «Voila,» sa jeg med et smil og satte meg.

«Dette ser jo ikke så ille ut,» sa han med et lite flir. «Du kan ikke bedømme det før du har smakt,» kremtet jeg og flirte. Han begynte å le, i og med at jeg hermet etter hans ord i går.

Han smakte på maten, og jeg så spent på han. Det seriøse ansiktsuttrykket hans var vanskelig å lese, men et smil plasserte seg på leppene hans og jeg smilte. «Det smakte faktisk nydelig,» sa han og tok en slurk av smoothien. Jeg smilte fornøyd og begynte å spise selv. «Du undervurderte meg du,» sa jeg. Han lo litt, men var ærlig og nikket til meg. «Beklager,» sa han.

Vi spiste opp frokosten. «Kan vi dra ned på stranden i dag?» spurte jeg forsiktig. Jeg forventet egentlig et nei, i og med at se hadde vært så strenge på at vi skulle holde oss her. Men da han sa «Ja,» ble jeg overrasket. Jeg smilte stort og så på han. «Seriøst?» spurte jeg smilende. Han nikket. «Ja! Hvorfor ikke?» spurte han med et skjevt smil.

En liten stund senere var vi klar for å utforske litt, og jeg hadde pakket med en strandveske med litt mat og drikke, solkrem og det nødvendige for en rolig dag på stranden.

Turen ned til stranden var stille. Jeg så meg rundt. Det var så sykt mye nye trær og planter å se, og det var så sykt mye fint her. Jeg hørte bølgene slå oppover stranden på lang vei, men nå var vi endelig fremme. «Wow..» sa jeg og smilte stort da jeg så over det turkise havet. Han ble litt målløs han også.

Jeg dro av meg sommerkjolen min og løp ut i vannet og la meg på svøm. Jeg smilte stort og svømte utover, så meg rundt. Jeg dukket under for å se, og jeg plukket med meg noen skjell. Jeg gikk opp på land igjen og smilte til han. «Skal du ikke bade?» spurte jeg han. Han flirte litt og trakk på skuldrene. «Pyse,» sa jeg flirende.

Han satt seg opp og så opp på meg. «Hva sa du?» spurte han. Jeg begynte å le. «Pyse sa jeg,» sa jeg flirende. Han himlet med øynene og flirte litt før han reiste seg. «Første mann til å svømme ut til den lille øyen der fremme,» sa han og pekte. Det var ikke så langt. Det var en liten øy med tre palmer på, og bare sand. «Greit,» sa jeg og gikk ut i vannet. «En.. To.. Tre,» sa vi sammen.

Jeg la meg på svøm, og svømte så fort jeg kunne. Jeg så han var litt foran meg, og jeg økte tempoet. Faen. Jeg svømte så fort jeg kunne, men han slo meg. Jeg pustet tungt og krabbet opp på øyen. Han lo bare. «Er du så treg?» ertet han. Jeg himlet med øynene. «Jeg fikk krampe igjen,» løy jeg. Han braste ut i latter. «For en løyner du er. Og en dårlig taper,» lo han.

«Første mann tilbake,» sa jeg og krysset armene på brystet. Han hevet et bryn. «Vil du tape igjen?» flirte han. Jeg ristet på hodet. «Jeg skal vinne,» sa jeg og så på han. «Greit,» sa han og gikk uti vannet igjen. «En, to, tre,». Vi la oss på svøm, og jeg la virkelig sjelen min i dette. Og det var bra, for jeg endte endelig opp med å vinne. «HA!!» ropte jeg glisende. Han himlet med øynene. «Greit. Jeg er ikke en så dårlig taper som deg,» flirte han og la seg i sanden. Jeg la meg ved han og smilte fornøyd.

Timene gikk, og vi bestemte oss for å gå opp til huset igjen. Jeg pakket sammen sakene og skvatt da en mann plutselig kom bort til oss. «Hei! Hvem er dere?» spurte han. Jeg merket på Cameron at han reagerte raskt, og stilte seg inntil meg, så på mannen. «Vi må gå, Noelle,» sa han lavt. Jeg så opp på han, men jeg ville ikke være uhøflig heller.

«Har aldri sett dere før! Jeg er Jim,» sa han og rakk ut hånden sin. «Vi snakker ikke med fremmede her,» sa Cameron og la armen rundt meg. «Cameron,» sa jeg lavt og så stygt på han. «Jeg er Noe...» han stoppet meg. «Vi er nødt til å gå.. Takk for at du lar oss være i fred,» sa Cameron før han begynte å gå med armen rundt meg.

«Hvorfor var du så frekk?» spurte jeg litt småirritert. «Fordi du holdt på å avsløre deg selv med navn og hele pakken, skjønner du ikke? Vi er ikke på ferie. Vi er i skjul!» sa han og gikk raskt med meg. Jeg tenkte litt over det han sa, og jeg skjønte jo det egentlig. «Greit..» sa lavt og gikk videre i stillhet opp til huset.

Da vi kom opp tok jeg boken min og satt meg i en hengekøye i hagen, litt for meg selv. «Sorry for at jeg var så hard mot deg,» hørte jeg bak meg. Jeg skvatt litt, men snudde meg. Cameron kom og så på meg. «Jeg kunne håndtert det på en bedre måte. Jeg vil bare holde deg trygg og ute av fare,» sa han og lente seg til treet og så ned på meg.

Jeg lukket boken og så opp på han. «Jeg skjønner.. Du har rett. Dette er ikke en ferie. Jeg tenkte meg ikke om, beklager,» sa jeg lavt. Dette var jo faktisk for mitt eget beste. Han smilte skjevt. «Jeg har laget kvelds. Er du sulten?» spurte han med et smil. Jeg smilte og nikket. «Veldig,» flirte jeg og reiste meg. Vi gikk inn på kjøkkenet for å spise.

Jeg likte meg godt her, men allerede etter kunnen natt begynte jeg å kjenne på hjemmelengselen. Jeg savnet familien min, bestevenninnen min.. Og jeg savnet egentlig ikke Louis. Men jeg stolte på Louis, og at dette var det riktige å gjøre. Jeg håper bare han har informert familien min om dette, siden jeg ikke har mulighet til å fortelle dem selv.

Vote eller kommenter om du vil jeg skal fortsette<33