The bodyguard

Kan du sove her?|Del 5

Jeg gjorde meg klar til å sove, la meg i sengen. Jeg så opp i taket og bare lå der å tenkte. Cameron kom inn i rommet og la seg. «Sov godt da,» sa han. «Sov godt,» sa jeg og snudde meg mot veggen. Timene gikk, og jeg fikk fortsatt ikke sove. Jeg lå våken og tenkte. Tenkte på hele denne situasjonen.

Jeg reiste meg og listet meg ut på badet i håp om at Cameron ikke skulle høre meg. Jeg lukket døren forsiktig og kjente tårene presse på. Jeg lente meg til vasken med armene og så på meg selv i speilet. Tårene begynte å trille ned kinnene mine. Jeg snufset lavt og dro hendene oppgitt gjennom håret. Det var først nå alt begynte å gå inn på meg. Dette var jo ikke en bra ting? At jeg var på denne øyen, i dette nydelige huset, stuck med en fremmed mann som blir betalt for å være her. Jeg hikstet lavt og tørket tårene mine, men de fortsatte bare å renne.

Jeg ville bare hjem igjen. Hjem til familien min, ikke til Louis. Jo mer jeg tenkte begynte jeg å gråte mer. Og alt var Louis sin feil.

«Noelle?» hørte jeg lavt utenfor døren, og han banket forsiktig på døren. Jeg skvatt og tørket de bort, åpnet døren og så opp på han. Ansiktet hans myknet, og han la armene sine automatisk rundt meg. «Heyy.. Shh, hvorfor gråter du?» spurte han mykt og strøk meg på ryggen.

Jeg begynte å gråte igjen og klemte han tilbake. Akkurat nå var han den eneste jeg kunne snakke med, og hadde mulighet til å klemme. Og det fikk meg til å føle meg trygg, det å være nære han. Jeg hikstet lavt og ristet på hodet, prøvde å tørke tårene men det kom bare nye. «Jeg bare.. Det gikk bare opp for meg nå hva som egentlig skjer,» sa jeg med en liten redsel i stemmen.

Han sukket og så ned på meg, tørket kinnene mine. Jeg følte medfølelsen hans på hele han, og spesielt i øynene hans. Det var akkurat som om han faktisk brydde seg om meg, om hvordan jeg hadde der. Ikke bare å holde meg i live..

«Ikke vær redd.. Jeg er her! Dette skal ikke vare lenge, dette er bare midlertidig,» sa han og så på meg. «Alt blir som normalt igjen før du vet ordet av det,» sa han. Ville jeg egentlig at det skulle bli normalt igjen? Egentlig ville jeg bare skille meg fra Louis. Flytte langt vekk, og starte livet mitt på nytt.

«Jeg bare.. Hvorfor vil noen meg vondt? Jeg har seriøst ikke gjort noe galt!» sa jeg sårt og så opp på han. Han ristet på hodet. «Hør.. Du har ikke gjort noe galt. Gjerningsmennene er ikke egentlig ute etter deg. De bruker deg, for å komme innpå Louis. Det er han de vil ha. Ikke deg.. Og det er sånn de gjør det dessverre,» sukket han. Jeg snufset og trakk pusten dypt inn, tenkte.

«Hva om de finner oss?» spurte jeg lavt. «Da beskytter jeg deg, og vi drar til en ny destinasjon,» sa han rolig. Jeg sukket og bet meg i leppa. «Hør.. Ikke for å blande meg opp i noe, men dette er nok mest sannsynlig det beste Louis noen gang har gjort for deg.. Du er så trygg med meg som du kan være,» så han lavt. Jeg så opp på han. Var det så lett å se hvor ulykkelig meg og Louis var?

«Tror du at du får til å få deg litt søvn? Så er det en ny dag i morgen tidlig?» spurte han rolig og strøk litt hår ut av ansiktet mitt. Jeg så opp på han og nikket kort. Han ga meg en betryggende klem før vi gikk tilbake til rommet. Jeg la meg i sengen og så bort på han legge seg i sin. Jeg blinket litt og snufset lavt.

«Cameron..?» spurte jeg lavt og så usikkert på han. «Ja?» svarte han tilbake. «Kan du.. Kan du sove her?» spurte jeg svakt. Han frosset litt, og var stille noen sekunder før han sakte satt seg opp. «Er du sikker?» spurte han lavt. Jeg nikket. «J-Jeg tror jeg kommer til å føle meg bedre.. Og tryggere om du sover her,» sa jeg svakt. Jeg var redd for svaret hans egentlig, men da han reiste seg, tok med puten sin og la seg ned i den lille sengen sammen med meg pustet jeg ut litt mer lettet.

Han la armene forsiktig og usikkert rundt meg, men jeg kjente bare tryggheten strømme inn. Jeg la meg inntil han og snufset lavt, la hodet mitt på det varme brystet. Var det rart at dette beroliget meg? At han fikk meg til å føle meg så trygg som jeg gjorde? Og hva tenkte han? Jeg håpte ikke ting ble kleint mellom oss.. Men jeg ville bare kjenne på varmen hans, kjenne på det å sove sammen med noen som vil beskytte meg igjen.

«Går det bra?» hvisket han lavt. Jeg nikket og pakket dynen over oss. «Takk,» sa jeg svakt og så opp på han. Det var mørkt i rommet, alt jeg hørte var pusten vår. Han nikket og så ned på meg. «Ikke si takk.. Hva enn som får deg til å føle deg trygg, Noelle,» hvisket han. Jeg smilte forsiktig og kjente en slags varme inni kroppen min. «La oss få oss litt søvn nå,» hvisket han og strøk meg forsiktig på armen. Jeg nikket og la meg godt til rette. «Natta,» hvisket jeg. «God natt, Noelle,»

Vote eller kommenter dersom du vil jeg skal fortsette<33