Elementer (norwegian fantasy story)

Kapittel 22

         Kapittel 22

Jeg våknet automatisk da solen sto opp. Det var en uvanlig følelse å ikke måtte skynde meg opp for å fore hesten, dra inn til byen eller ordne i hagen. I stedet kunne jeg ligge helt stille i den store himmelsengen, dypt under silkelaken og dunfylte dyner. Solen falt inn gjennom de tynne, broderte gardinene og kastet virvlende skygger på veggen. Jeg lå i et par minutter og nøt roen. Med Arons klassetimer, øvingen med Horkan jeg hadde begynt med på ettermiddagene og ellers alt styret på hoffet, ble det få stille øyeblikk. Det virket som om det alltid var noe å gjøre, mennesker å snakke med eller steder å lete etter.

        Til slutt kom jeg meg opp fra silkekokongen og så etter den grønne tunikaen min. Da jeg kom på at den fremdeles var i hendene på en eller annen fnisende vaskedame, fant jeg ut at jeg virkelig måtte skaffe meg mer klær. I skapet mitt befant det seg for det meste kjoler, og et par skjørt og overdeler, men ikke et eneste plagg slapp unna broderier, tyll eller lange ermer. Jeg endte opp meg den samme røde skjorten jeg hadde lånt av Miko. Den hang ikke akkurat pent på meg med den størrelsen, men jeg likte fargen og den luktet av Miko; en søt og frisk duft jeg var blitt veldig vant til gjennom årene.

        Etter en rask frokost i kjøkkenet - Miko hadde ikke vært å se, han hadde blitt mye borte etter ansettelsen hos Coran - vandret jeg opp de evinnelige vindeltrappene mot biblioteket. Hjørnet vi pleide å jobbe i var tomt, og den eneste bevegelsen i rommet var støvet som sakte virvlet i lysstrålene. Jeg rynket pannen. Hvor var alle sammen? Jeg var kanskje litt tidlig, men det pleide alltid å være noe her; henslengt på stolene eller skravlende i en stor flokk. Rådvill begynte jeg å vandre mellom skogen av bokhyller. Selv etter å ha gått gjennom her hver dag, hadde jeg fremdeles ikke forstått systemet. Helt oppslukt av de underlige titlene på hyllene så jeg ikke Aron før han var rett foran meg.

        Han tok akkurat ned en tykk bok fra en hylle - armene hans allerede fulle - da han så meg. "Nari. Som du har sett, er det ikke noen fellestime i dag." Jeg nikket, fremdeles med en rynke i pannen. "Hvorfor ikke?" Aron dro ned en siste bok fra øverste hylle, begynte å gå bortover radene og signaliserte at jeg skulle følge ham. "Vi har fri denne dagen i uka." Vi var framme ved bordet der vi vanligvis satt. Aron satte fra seg stabelen, kastet et blikk på alle de andre bøkene som dekket bordet og sukket. "Og det virker som om de fleste glemte bøkene de skulle lese. Som vanlig." Jeg undret meg på hva jeg skulle gjøre i dag, både lettet og skuffet over at timen var avlyst.

        "Miko er hos smeden... Vet du hvor Tares er i dag, da?" Han nikket, mens han ommøblerte stabelen sin og samlet sammen et par pergamenter og kart. "Tares har privattimer hos kongen. Det er mye for en tronarving å lære som ikke jeg kan. Han blir opplært i kongelige fag de dagene han ikke er her." Så han har aldri fri? Enten klassetimer, sverdøvelse eller privattimer? Jeg begynner å forstå hvorfor han foretrekker å reise... Hva skulle jeg gjøre da? Aron må ha sett det usikre uttrykket mitt. "Jeg tenkte dette var en fin sjanse til å ha vår første privattime. Interessert i å lære mer magi?" Jeg smilte.

        Arbeidsrommet til Aron var som en liten versjon av biblioteket. Veggene var dekket av hyller fylt med bøker, krukker og andre ting jeg ikke en gang visste hva var. En stor pult sto midt i rommet, og bakveggen var dekket av store vinduer mot skogen over murene. Pulten var fylt av stabler, men mellom alle tingene la jeg merke til at treet var usedvanlig eksklusivt. Det var tungt og solid, og en mørk farge med lyse virvler som danset over treet. Jeg strøk fascinert et finger langs en av linjene, og ble sjokket da jeg støtte på en kvist. Den vokste rett opp fra pulten og kveilet seg i luften. Hvordan kunne treet være dødt, når tre friske, grønne blader vokste på kvisten?

        Aron smilte av det perplekse fjeset mitt. "Ikke bry deg om det. Noen ganger vandrer tankene mine mens jeg arbeider." Han la hånden sin over kvisten, og med en rask bevegelse var den forsvunnet uten et merke. Som alltid når magi ble utført i nærheten av meg, lente jeg meg interessert fram. Jeg hadde alltid vært fengslet av magi, selv om det var uforståelig og en unødvendig distraksjon for de fleste på landet. "Kan du lære meg det der?" Han nikket, men smilte igjen. "Ja, men det vil ta tid. Vi kommer tilbake til det senere. Er du klar?"