Elementer (norwegian fantasy story)

Kapittel 39

Kapittel 39

Tares

Det første Tares tenkte mens han drev til overflaten, var hvor underlig det var å kjenne en kjølig bris mot ansiktet og høre suset av blader, samtidig som silkelaknene omfavnet ham. Omtåket blunket han seg våken, og alvebyen kom  i fokus i tankene hans. Han hadde sovet dypere enn på lenge. Kombinasjonen av frisk luft og en innendørs seng var noe av det han likte best ved alvene hittil.

        Lys skylte inn vinduet i spiralmønstre, og Tares så Naris sovende ansikt på andre siden av rommet gjennom en tåke av virvlende støvfnugg. Hun var pen når hun sov, de fiendtlige øyenbrynene og ilden i øynene var dempet. Det gylne skogslyset visket ut ansiktstrekkene hennes og ga henne et mildt uttrykk.     Fremdeles halvt i søvne stirret Tares på henne mens tankene hans vandret andre steder. Han skvatt og ble dratt tilbake til virkeligheten da med ett øynene var åpne og brynene rynket.

"Hva ved Fakor glor du på?"

Tilbake til normalen.

        Tares satte seg opp så lagene av silketepper gled av ham. Han trakk dem fort opp igjen og dro en hånd gjennom det søvntykke håret. "God morgen til deg og." Nari fnøs og gredde ut floker med fingrene i sitt eget lange, mørke hår. "I går kveld fant jeg ut at jeg er Aryams utvalgte og at jeg er bundet til en alvedronning gjennom blod. Jeg har lov til å være morgengretten." Stemningen var så annerledes enn vanlig - det var noe ved søvntåken og det glitrende lyset som gjorde at maskene var lagt til side for øyeblikket - at Tares like så godt spurte. "Vil du snakke om det?"

        Han så et glimt av overraskelse i de mørke øynene hennes, men det ble erstattet av et lite smil. "Sikkert." Det gikk en spiraltrapp opp langs en av veggene. Tares ledet veien mens han førte en hånd langs gelenderet som var dekorert med hvite liljer. Han dukket under det lave taket i åpningen, og de kom ut på en liten veranda vendt ut mot skogen. Et øyeblikk sto de i stillhet og pusten inn den friske lukten av natur med et dryss av alvemagi. Tares satte seg ned og løftet på kronbladene til en av liljene lang verandaen. "Så hva er dine kunnskaper om liljer?" Nari satte seg ved siden av ham og gjespet. "Stilk og kronblader brukes mest, noen ganger hele planten. Bra for hjertet, brannsår og for å dempe utvikling av arr. Stilken kan også kokes som en grønnsak."

        Han hadde forventet noe slikt, men måtte likevel heve øyenbrynene litt. "Imponerende. Med slike kunnskaper vil du bli en god Beskytter av Aryam." Tares forsøkte å spøke, men kunne se ekte bekymring i øynene hennes da hun snudde seg mot ham. "Tares, hva skal jeg gjøre? Jeg skjønner ikke halvparten av hva Aron fortalte, det eneste som står klart er at jeg må ta på meg en form for ansvarsrolle." Nari så ham dypt i øynene. "Meg. Lede folk." Hun ristet på hodet og så vekk.

        "Alle kan lede hvis de må. Og jeg må si jeg kan komme på mange som ville blitt langt dårligere ledere enn deg." Han lo lavt. "Meg, for eksempel."

"Du? Du er jo tronarving. Om noen år er du konge over Aryam!"

        Tares trakk på skuldrene.

"Det betyr ikke at jeg er god til det. Du har i det minste autoritet."

"Temperament, mener du?"

"Tro meg, hvis jeg kunne rømme fra livet mitt og reise ansvarsløst omkring, ville jeg gjort det. På en måte er det dét jeg gjør nå."

"Så du og jeg, de to eneste individene i Aryam som ikke vil lede, ender opp som konge og Sithero. Kunne ikke bare en eller annen maktgal tulling ta over for oss?"

"Faren min sa til meg at de som minst ønsker makt, er de som vil bruke den best. "

        Tares gliste til henne.