Whatever // MARCUS OG MARTINUS

Kapittel 1

"Kommer du?" Bestevenninnen min, Johanne står og venter på meg ta ut bøkene mine fra skapet. Jeg sukker i det jeg mumler et lite ja og river frem engelskboken min.

"Spent på og se hvem som begynner i klassen vår etterpå nå da?" Smiler Johanne lurt til meg og dulter meg ertende i skuldren. Hun vet jeg trenger meg en kjæreste så hun tar muligheten og skal prøve og spleise meg med den nye gutten som skal begynne i klassen vår: Noe jeg ikke er så stor fan av for å si det sånn.

Jeg synes det er helt ok og ikke ha kjæreste for øyeblikket men siden Johanne har kjæreste så må vel jeg og få meg det da.

Avbrutt i mine egne tanker jeg kjenner jeg noe kjempevarmt og vått bli hellt over hele meg og reaksjonen min blir til at jeg hyler høyt, mister bøkene mine og faller på gulvet.

"Hva faen?" Utbryter jeg og ser opp for å finne den skyldige: noen jeg aldri har sett før.

"Unnskyld! Det var ikke meningen!" Sier han og holder seg for munnen. "Se deg for, jævla drittsekk!" Mumler jeg surt og reiser meg sakte opp.

"Det var ikke bare min feil da, du kunne sett deg for du óg," mumler han like surt tilbake og drar håret sitt til siden.

"Min feil? Er du dekket av varm te eller hva søren det er?" Spør jeg kanskje litt høyt og surt.
"Nei, men det var du som dulta bort i meg?" Spør han gutten surt og litt usikkert.

"Bare stikk," mumler jeg til han og han går raskt vekk fra meg og Johanne og stirrer ganske så surt på meg i det han går bortover korridoren.

"Da ødela du den ene sjansen du hadde for å kunne få deg kjæreste i hvartfall," mumler Johanne og hjelper meg opp.

"Ugh," mumler jeg og ser på hvor våt jeg har blitt. "Det går bra, kom så går vi til timen," sier Johanne og drar meg med bort til klasserommet vårt.

Vi er de siste til og komme inn og timen starter med en gang. "Som dere vet får vi en ny gutt idag som heter Marcus, så ta han godt i mot og ikke la han være alene," smiler læreren vår, Christian.

En gutt kommer inn døren og det viser seg å være samme gutt som søla varm te over hele meg. Jeg stirrer stygt opp på han men han smiler bare til meg? Hmmm.

"Hei, allesammen." Han smiler og introduserer seg selv for klassen og sier noen av hobbyene sine. Merkelig nok sitter alle jentene og sikler etter han som om han er ett digert stykke med pizza.

Ikke det at han er så kjekk men litt. Jeg er ikke tiltrukket av han men jeg kan skjønne hvis folk er det liksom for han er ikke stygg. Han er rake motsatte av stygg.

"Bare sett deg en plass du," sier Christian idet den såkalte Marcus ser seg rundt i klasserommet og ettersom det bare er tre ledige plasser så setter han seg enten vedsiden av meg, en taper som heter Amund eller ei jente som heter Maia.

Jeg ser ingen grunn til at han skal sette seg ved siden av meg ettersom vi fikk en ganske så dårlig start men til min store overraskelse setter han seg ved siden av meg med ett lite smil.

Jaha. Jeg gjør ikke annet enn og stirre surt på han tilbake men han smiler tilbake til meg. Wtf?

Hvorfor gjør han det?
Er ikke vi sure på hverandre?
huh.

Han har snakket veldig mye til meg i engelsk timen her, og jeg skjønner ikke hvorfor.

Jeg har stort sett ignorert han men jeg har svart han på noe som hva jeg heter. Jeg heter Sara forresten. Heh.

Klokka ringer ut til friminutt og jeg og Johanne setter oss på en benk ute i skolegården og begynner å snakke.
"Du må slutte å være så sur på Marcus! Stakkar gutt!" Hviner Johanne og ser dumt på meg.

"Hvorfor det? Aner du hvor vondt jeg har etter istad eller?" Ikke at jeg har vondt men hva ellers skal jeg bruke som unnskyldning.

Hun nikker før hun sukker.
"Det var et uhell."
"Jaja," sier jeg litt irritert.

Marcus kommer til syne og han stirrer stygt på meg.
Hva skjer?
Hvorfor endrer humøret hans så mye?
Først er han sur, så glad og later som ingenting har skjedd og nå er han sur?
Har han mensen? Humørsvingninger?
*
Mer?❤️ Håper dere liker første deeeel👊🏼