Whatever // MARCUS OG MARTINUS

Kapittel 6

"Sara, du glemte skjerfet ditt hos meg igår," sier Marcus monotont til meg og rekker meg det vinrøde skjerfet mitt.
Han virker veldig sur etter igår. Det er vel ingenting å bli sur for??

Jeg tar imot skjerfet og Marcus snur seg og går mot kompisene sine igjen.
"Hva er han så sur for da?" Johanne ser rart på meg. Jeg facepalmer meg selv i dumhet. Jeg glemte å si det til min bestevenn?

"Vi kyssa igår også dro jeg midt i kysset," sier jeg stille. "Dere hva!?" Hun ser storøyd på meg. "Du hva!?"

Jeg nikker stille. "Du kan ikke bare gjøre det vel?" Johanne ser dumt på meg.
"Men jeg vil ikke ha kjæreste! Spesielt ikke en kjendis," unnskylder jeg meg.

"Liker du han da?"
"Kanskje litt." Jeg ser ned på bakken.
"Du liker han men vil ikke være sammen med han?" Johanne ler i noen sekunder.
"Akkurat," sier jeg.

"Og jeg vil ikke ha kjæreste uansett hvem det er," sier jeg bestemt. "Hmmm."

"Ikke hvis det er Justin Bieber en gang?" Flirer Johanne. "Nja kanskjeeeee,"sier jeg.

"Skal vi gå?" Avbryter jeg og Johanne nikker stille og vi reiser oss opp. Det er en klein stillhet når vi går.

Jeg ser bort på Marcus som henger med alle guttene i gjengen min og spiller fotball.
Han ser noen ganger over på meg men de få gangene han gjør det så ser han stygt på meg.

Hva er han så sur for? Jeg har da ikke gjort han noe galt jeg?

Vi går bortover mot der gjengen står og med gjengen mener jeg alle de populære guttene.

Johanne går raskt mot Johannes noe som får meg til å stå igjen mellom Marcus og Mathias. Kleint.

Johanne og Johannes kysser og alle guttene lager høye plustrelyder. Makan til barnslige de er da.

Jeg ser opp på Marcus. "Kan vi snakke?"
Han nikker smått og vi stiller oss tjue meter bort fra de andre. "Hva er det?" Spør Marcus irritert og venter på hva jeg skal si.

"Unnskyld for det igår, det er bare det at jeg er ikke klar for et forhold e,-" mer får jeg ikke si før Marcus avbryter meg.

"Hvem har sakt at jeg og du skulle bli en greie!? Jeg har aldri sakt at jeg liker deg eller at jeg vil bli sammen med deg?" Ouch, den svei.

"M-Men,-" han avbryter meg igjen.

"Men hva!?"

Fyfaen jeg trodde ikke Marcus var en sånn type.

"Pell deg til helvette," mumler jeg før jeg snur meg og går inn til klasserommet.
"Sara! Vent!" Marcus løper etter meg og jeg får en liten følelse av håp komme tilbake.

"Unnskyld," sier han og vi begge har kommet inn til klasserommet. "Jeg bare.." starter han og ser opp på meg.

"Ble litt såret."

"Marcus."

"Vær så snill." Jeg trekker meg unna. "Vi har kjent hverandre i én dag," sier jeg og ser dumt opp på han.

Hvorfor er jeg så dum?? Jeg liker han jo?? Gjør jeg ikke??

"Vell...ehm ja Okei." Han klør seg forsiktig i bakhodet og ser ned på meg.

"Hvorfor ble du egentlig sur?" Ler jeg og med en gang jeg spør kommer det en rødfarge spredd i kinnene til Marcus.

"Det var ikke noe med deg, det var bare... noe som skjedde hjemme slik at jeg ble irritert på alle rundt meg," sier han. Mhm.

Da var det ikke noe med meg hvertfall. Eller det var jo han som kysset meg, ikke omvendt. Kanskje han liker meg? Eller nei, hvem liker meg liksom.

"Liker du meg?" Marcus blir overrasket over hvor rett ut jeg sier det og det blir jeg selv og. Jeg tar meg raskt over munnen, for jeg hadde ikke planlagt å spørre om det.

Marcus nøler med å svare før han bryter den kleine stillheten. "Liksom, jeg kan ikke si at jeg liker deg...eller det er ikke det at jeg ikke liker deg for det blir feil men jeg liker deg ikke sånn," sier Marcus.

Ouch, den svei. Igjen. "Ja, det er det jeg føler meg deg óg," sier jeg og legger til en liten latter på slutten.

Åh hvorfor måtte jeg spørre om det. Situasjonen ble bare 10x verre&kleinere nå.

"Venner?"
"Venner."

Vi hører skoleklokka ringer noe som betyr at nå har vi time. Men ingen kommer inn i klasserommet og jeg og Marcus står her og ser rart på hverandre.

"Hvilken time har vi?" Spør Marcus. Selvfølgelig kan jo ikke han timeplanen enda... men det kan ikke jeg heller ups.

"Har vi ikke engelsk nå da?"
"Aner ikke," ler Marcus.
Jeg ser ut vinduet for å se om jeg ser de men neida.

"Kom, så går vi å ser om vi finner de, andre," sier Marcus og begynner å gå ut. Jeg følger etter han.

Jeg ser på klokken på mobilen.
"Marcus," ler jeg og han stopper og snur seg mot meg.
"Skolen er ferdig," ler jeg. Klokka er allerede 15.17.

"Oj shit, jeg skal i studio 15.25 med Martinus," mumler Marcus. "Skal du det du ja," sier jeg sarkastisk.

"Hvilken buss må jeg ta for å komme meg til studioet?" Spør Marcus og klør seg i bakhodet.

Jeg himler med øynene før jeg sier hvilken buss han må ta. "Takk, hade," hvisker han og gir meg en liten klem. "Hade," ler jeg og Marcus småløper ut av klasserommet.

Da var jeg alene da.
Jeg går stille hjem igjen og tenker på det Marcus sa isted. Han liker meg ikke på den måten. Da vet jeg det, da er det ikke noe jeg trenger å bekymre meg for.

Men Seline sa jo igår at jeg burde satse på at han ikke er som andre... men det blir vel annerledes når det er snakk om en kjendis vel? Og han liker jo ikke meg. Så bare å kaste den tanken rett i søpla.

Og det er bare negative ting som skjer hvis jeg blir sammen med Marcus:

Hvis jeg hadde blitt sammen med Marcus hadde jeg for det første fått veldig mye hat fra fans, vi kunne aldri gått ut som et normalt par og vi ville fått ett avstandsforhold fordi han reiser så mye og da ender det bare opp med at jeg ender opp med å få hjertet mitt knust.
-
Dårlig del æsj sorry.