Hvem i helvete er du egentlig?

Mer enn 1000 ord

Han så på meg med et beskyttende blikk, som om jeg var en 5 åring som spurte hva en kondom var, og han var redd for å fortelle det. Jeg gjentok spørsmålet: "hva er A.K.T?" Det føltes ut som det tok år før han svarte: "Anti Korrupt samfunn." Jeg så på han som om han akkurat hadde sakt verdens største løgn. Han startet å le, men etterhvert greide han å holde det tilbake. "Det er sant" rettet han.

Jeg så på han med et dømmende blikk: "hvorfor skal man trenge det". Han ga meg et blikk som sa: at det sa seg selv. Jeg svarte blikket hans ved å svare: "Samfunnet er vårt er jo ikke korrupt" han sendte meg et blikk som om jeg var 5 igjen. "Jo" stemmen hans var lett og overfladisk. Jeg sendte han et tydelig blikk som helt klart fortalte han nei. I samme øyeblikk sendte han meg et jo blikk. Selv om vi ikke kjente hverandre så godt, greide vi å tolke hverandre uten ord. Og et blikk vi sendte hverandre fortalte mer enn 1000 ord.

"Hele samfunnet er helt korrupt, men alle som vet det bare tier på grunn av frykt". Stemmen hans var så sterk og full av liv. Kanskje den hadde gått og trent mens vi ikke snakket. "hvorfor sier dere det ikke til politiet da?" Stemmen min var overlegen. Det var ikke
meningen å være så høy på meg selv, men alt dette stride med alt jeg noen sinne hadde lært. "Hvorfor tror du politiet bare brakte deg til Lucas hus uten å stille spørsmål eller noe?" Stammen hans var nå helt myk, som om han forventet en enorm reaksjon fra meg. Han forventet rett. Det var et slag i fjeset mitt, men hvordan viste han det? "Hvordan visste....?" Mumlet jeg svakt, uten å greie å fullføre setningen.

Horisont linja foran meg ble skurrete. Hver gang jeg trengte på hendelsen med foreldrene mine fikk jeg en dyp trang til å gråte, men jeg kunne ikke. Eller mer jeg ville ikke. For meg var det å gråte en svakhet, og jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var svak. Dette gjaldt Ikke når andre gråt. Bare når jeg gråt. Jeg følte at jeg måtte være et slags unntak fra alle andre som alltid måtte være sterk. Plutselig kjente jeg to beskyttende armer rundt meg. Jeg la hode på skulderen til William, og for første gang føltes det helt greit å gråte.

Takk for nesten 350 lesere. Dere gjør meg glad💕💕💕. Dette kapittelet ble litt kort fordi jeg følte at det ble en passende slutt. Jeg er godt i gang med neste kapitel så jeg håper dere leser videre.