Mitt svakeste punkt

Hun er borte...

En dag gikk Gloria bort til Denis. Hun klarte rett og slett ikke mer. Tok tak i skulderen hans og spurte hva hun hadde gjort mot han. Han møtte øynene hennes et lite sekund før han så vekk. Det var noe, et klimt av noe, men Gloria tenkte ikke på det. Hun ble så sint, så trist så ute av seg. Han sa ingenting. Gloria orket ikke mer, så hun gikk bare vekk fra han.

De neste dagene ville ikke Gloria se på han heller. Han hadde sviktet henne. Såret henne. Gloria gikk rett forbi han som om han var luft. Det samme gjorde Denis. Ingen av dem se på hverandre.

Glorias synsvinkel*

Skolen er endelig ferdig. Jeg begynner å gå hjem. Tankene flyr som bare det. Argh, som jeg hater skole. Hvorfor må livet være så vansjelig? "Gloria!" Jeg begynner å gå raskere. Nei, jeg vil ikke snakke med noen akkurat nå. "Gloria, vent!" Jeg begynner å småjogge. I hvertfall ikke han. "Gloria, stopp," han tar meg hardt i skulderen. "Hva vil du?" freser jeg mot han. Han tar et par skritt tilbake. Som om han er redd for at jeg skal bite av han hodet. "Unnskyld," mumler han og ser vekk. Jeg smalner øynene. Unnskyld? Er det det eneste han har å si? Unnskyld? "Det er bare det at," starter han og klør seg i nakken. Det tydelig tegn på at han er nervøs. "Det har bare vært så vanskelig for meg i det siste," han stopper opp igjen og møter blikket mitt.

Vanskelig? Han har hatt det vanskelig? åja, nei bare glem meg du. Fordi jeg har det jo ikke vanskelig. Jeg bare kutter meg, får ikke sove, klarer ikke å konsentrere meg, overtenker fordi du ditcha meg! Jævla idiot! Jeg visste jeg burde vært stille. Jeg visste jeg aldri burde snakket med deg. jeg viste du bare var en av de andre guttene. Selvfølgelig sier jeg ikke noe av dette. I stedet trekker jeg pusten dypt inn og sier; "javel". Jeg har ikke noe annet å si. Deretter snur jeg meg vekk fra han, og begynner å gå.

"Nei, Gloria1 Ja, jeg skjønner at du og har det vanskelig, men," jeg fortsetter å gå. Vil egentlig ikke høre på han. Jeg kan høre at han går bak meg, men jeg bryr meg ikke. Han sukker et høyt sukk. "Gabbie, det handler om Gabbie". Jeg stopper opp. Gabbie? Har det skjedd noe med Gabbie? Jeg har ikke snakket med Gabbie på lenge. Alt for lenge. Det var bare ikke tid, og hun kunne ikke se meg som dette. Jeg var forbildet hennes.

Jeg snur meg sakte rundt og ser på Denis. Øynene hans er fylt med tårer. "Hun er borte," hvisker han med en hes stemme. Borte? Hva mener han med borte? Som på en ferie? Eller borte som, som, som, dø? Jeg ser på hna. Øynene mine fylles også med årer. "Vi klarer ikke å finne henne! Det eneste jeg har er dette," han begynner å rote i lommen sin. Så hun er borte, ikke som på en ferie, men forhåpentligvis ikke dø heller. Denis gir meg et bretter A4 ark. Jeg åpner det og ser ned. Man kan se at det er en unge som har skrevet.

Kjære Denis!
Ja jei er borte. Jei komer kansje tibake men vet ike. Jeg hater mei sel. Jei er lei av dette. Jei trenger en pause. Du kan vise dette til Gloria. Og vis dere vill finne mei bare glem det. De eneste jei skal si er at jei klarer mei!
Elsker deg
Gabbie

Jeg ser tomt på arket. Tårene presser på, men jeg prøver alt jeg kan for å ikke la dem falle. "Det er derfor jeg var borte de siste dagene. For å lete etter henne, men jeg klarer ikke å finne henne". Tårer renner den kinnene til Denis. Jeg har ikke ord. Det er bare for mye. Hvordan? Hvor kan hun være? Jeg rister sakte på hodet og gir tilbake arket med skjelvende hender. "Men, men, vi må jo klare å finne henne! Hun kan jo ikke ha kommet så langt!" Jeg gnir håndflaten mot pannen. En drålig vane jeg gjør når jeg er stresset. Denis rister på hodet. "Jeg vet ikke hvor jeg skal lete. Jeg har allerede lett i mange timer, jeg vet ikke flere plasser å lete". "Det må være et sted du har glemt!" jeg puster dypt inn, og ut igjen. Denis trekker på skuldrene.

Gabbie, hvor kan hun være? Hun må jo være sulten, og sliten, og redd, og alene. Jeg begynner å gå hjem. Denis går mot huset sitt. Jeg kan ikke bare være hjemme og lure på hvor Gabbie er. Hun kan jo være i nabolaget? Jeg må hjem, skifte og gå ut for å finne henne!

Jeg tar på Endonomo-appen på telefonen min. Bare for å finne ut hvor jeg har gått. Jeg begynner å gå mot parken. Det er nesten ingen folk. Jeg går og ser bak de store steinene, i lekehuset, under den digre rusjebanen. Ingen tegn til at Gabbie er her. Da kan jeg like godt gå et annet sted. Hvilke andre steder er det å gå? Skogen! Hun kan være i skogen.

Jeg småjogger bort til skogen og begynner å gå innover i skogen. Men skogen er stor, og både jeg og Gabbie er små. Hun kan være over alt! Jeg begynner å lete over alt! Bak alle steinene, ser i alle trærne, bak busker, men jeg finner henne ikke.

Etter en lang stund med leting finner jeg fram telefonen. Det står at jeg har gått i over 3 timer. Jeg har gått nesten 18 kilometer, og lett etter henne. Hvor er hun? Jeg begynner å se meg rundt. Hvor var det jeg kom fra? Denne veien? Nei, jeg ser ned på telefonen min. Bra jeg har Endonomo som viser kart. Jeg begynner å gå samme veien som jeg kom.

"Det er så teit!" "Ja, hun vil vel bare ha oppmerksomhet". "Men er det ikke vår feil da?" "Hold kjeft!" Jeg ser meg rundt. Noen snakker et sted. "Herregud, du er så teit". Jeg følger etter lyden. "Jeg er ikke teit. Gabbie er teit".

Jeg gjemmer meg bak et stort tre og får et lite klimt av hvem som snakker om Gabbie...

Er ikke helt fornøyd med dette kapittelet😕, men ja..
Jeg har prøvd å fikse det😉
Btw, jeg skrev det som Gabbie skrev med venstre hånden😅 Ser det i det hele tatt ut som en 7 åring?