Hvordan Publisere

Del 1 - Sherlock Holmes

Dette er en ide jeg hadde, Såga, og jeg skrev dette i 2016, så det er lenge siden. Ahahaha. Uansett ideen var at jeg skrev en Sherlock Holmes historie, bare at den var en jente som var Sherlock, og at de var yngre. Jeg hadde en kul ide, men jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette på dette.
Ideen var at de begge skulle bli mistenkt i et drap og de to måtte bevise sin uskyld, men mens de løste hvem som drepte offeret fant de ut at saken bare var en del av en større sak.

"Shawn, du burde komme deg ut mer," sa mamma til meg i telefonen, "når var sist du ikke spiste ferdig mat eller satt inne hele kvelden og leste til en eksamen som er om seks måneder?"

"Leser jeg nå får jeg 6-er, og da kan jeg studere hva jeg vi mamma," sa jeg, "dessuten er det mitt liv, jeg er 19 og kan ta egne valg."

"Shawn, du vet jeg bare passer på deg," sukket mamma, hun maste på meg hver uke, at jeg burde gjøre noe fornuftig med livet mitt. Kanskje for engangs skyld bli med på en av de festene jeg alltid takket nei til. Det var et under at de fortsatt orket å invitere meg, aner du hvor mange fester de holdt? Jeg tror de faktisk går oftere på fest enn skolen.

"Jeg vet det," sa jeg.

"Du vet du er fortsatt den lille jenta mi," sa hun, hun sa det så ofte at jeg umulig kunne glemme det.

"Hils pappa," dette var signalet mitt at jeg ville legge på nå.

"Ja, jeg ringer deg Shawn," sa mamma, "jeg er glad i deg."

"Glad i deg og," jeg trykket avslutt samtale, klokken var ni. Hadde jeg virkelig sittet her så lenge? Jeg reiste meg opp og strakk meg. Jeg så meg rundt i den lille leiligheten, jeg hadde ikke rå til annet. Den var grei i seg selv, den var verdt pengene jeg betalte, men veldig upraktisk. Mamma og pappa hadde tilbytt seg flere ganger å kjøpe en større til meg, men jeg hadde nektet. Hvis jeg fikk en større leilighet skulle jeg ha skaffet den selv, jeg ville vise jeg kunne være selvstendig.

Jeg tok på meg en ytterjakke og gikk ut, jeg fulgte mammas mas for engangs skyld. Jeg skulle ut. Jeg kom meg til nærmeste kaffebar der jeg tok det vanlige, en svart kaffe med to skjeer sukker og en skvett fløte. Jeg tok med meg kaffen ut i november kulden., og fortsatte å gå videre. Helt ærlig visste jeg ikke hvor jeg skulle.

Det var mulig jeg gikk ut for kaffen, hvis folk fikk vite på hvor mye klaffe jeg drakk i løpet av en dag ville de kalt meg kaffe avhenging, men det var jo ikke sant. En avhengighet er en ting du må ha, jeg drakk kaffe fordi jeg sov litt for lite.

Det var mulig jeg gikk ut bare for å kunne si, jeg gikk ut. En kveld gikk jeg ut, jeg leste ikke til eksamenen min som er i mai. Så var det også mulig jeg gikk ut for jeg var desperat etter frisk luft, lite trolig. Hvis jeg ville ha frisk luft ville jeg ikke vandret rundt i byen med all eksosen. Jeg ville gått mot skogen eller fjellene, eller parken.

Det var nå jeg la merke til at jeg hadde begynt å gå oppover mot fjellet, en vanlig tur rute. Jeg ristet på skuldrene, jeg kunne like gjerne gå denne turen. Greit nok, orket jeg ikke gå helt til topps, men jeg kunne gå en lett rute. Den var ganske koselig fordi jeg hadde gått mye denne veien som liten, jeg kjente denne veien veldig godt.

Jeg gikk der og mimret tilbake til gamle tider da jeg noe avbrøt meg. Et høyt hyl, fra en jente, hun led. Jeg løp i retningen der jeg hørte skriket, men jeg ble stående forvirret. Hvor kom det fra? Jenten skrek enda engang, denne gangen var det enda lengre vekke. Hva skjedde? Hadde de flyttet henne? Jeg sto der forvirret og lette etter lydens kilde, da en ny intens lyd trengte seg inn i ørene mine. Politi sirenene ulte. Jeg kunne se det røde og blå lyset som blinket på lang vei. Hva skjedde?

En skikkelse kom mot meg, det var en gutt på min alder, han så helt forskrekket ut.

"Vet du hva som skjer her?" spurte han meg.

"Nei, jeg kom nettopp, jeg hørte et hyl og kom løpende hit," sa jeg, han nikket.

"Jeg hørte det og, jeg kom hit så fort jeg kunne," sa han.

Politiet kom ut og løp i retningen av oss, noen løp innover skogen, andre hoppet over gjerdet, det var et fult kaos. En politimann kom opp til meg og den unge mannen ved min side, han så lenge og mistenksomt på oss.

"Navn?" sa han i en likegyldig tone.

"Jonah Watson," sa fyren ved min side som tydeligvis het Jonah.

"Shawn Holmes," sa jeg.

"Var dere her når offeret ble drept?" spurte han. Jonah gispet.

"Ble noen drept?" spurte jeg overrasket.

"Svar på spørsmålet."

"Jeg var ute en spasertur, da jeg hørte skriket og kom løpende hit," sa Jonah.

"Jeg var også på en tur da jeg hørte skriket, jeg løpte hit, så kom politi bilene og så kom Jonah," sa jeg. Politimannen nikket, han kommuniserte med noen andre politimenn, plutselig hadde jeg håndjern rundt hendene mine. Hva skjer?

"Shawn Holmes, Jonah Watson, dere er herved mistenkte for drapet på Lucy Miller, jeg må be dere komme ned på stasjonen. Dere har retten til å tie, men alt dere sier kan bli brukt mot dere," sa han. Jeg og Jonah ble dyttet inn i en politibil.

Håper dere likte det lol