Hvordan Publisere

Del 2 - Robin Hood

Såeh, dette var noe jeg prøvde å skrive til en konkurranse, men jeg fikk det ikke til, så jeg ga opp. Vurderer kanskje å gå tilbake til ideen en gang, men for nå orker jeg ikke. Ideen var basically bare å skrive en moderne versjon av Robin Hood, hvor man ikke fikk vite at hovedpersonen var Robin før sent ute i historien, men at man likevel kunne gjette seg frem til det. Jeg jobbet endel med å planlegge det her, så jeg har lagt mye tid inn i grunnarbeidet, men fikk ikke til å skrive historien. Please ikke ta ideen, jeg jobbet hardt med den (DET GJELDER FORSÅVET ALLE IDEENE I BOKA, IKKE TA DEM)

- Christine 

-----

 Kapittel 1

En mann kom inn i rommet Robin satt på, og han gikk rett bort til motsatt side av der Robin satt henslengt på en stol og smalt en bunke med ark ned i bordet. Mannen satte seg raskt ned på stolen foran Robin og begynte å bombardere ham med spørsmål. "Jeg anbefaler deg å slutte å lyve, og fortelle sannheten. Det at du lyver kan ende med at du får en enda større straff," sa mannen og reiste seg opp før han begynte å gar rundt i rommet med tunge skritt. "Jeg lyver ikke jeg," svarte Robin, og mannen snøftet.

"Hvor er maleriet?" spurte mannen for sikkert hundrede gang. "Det vet ikke jeg, jeg hadde ikke noe med det å gjøre," sa Robin, og smilte til ham. Akkurat denne gangen løy han ikke som politimannen så fint hadde puttet det, han bare pyntet litt på sannheten. Han viste jo ikke hvor maleriet var akkurat nå, men han visste hvor det kom til å dukke opp.

Mannen noterte noe ned på et ark. "Så nå har det seg at maleriet er på et sted du ikke vet hvor er, samtidig som det er i Paris, Sydney, London, Stockholm, New York, Teheran, Montréal, Acapulco, Moskva, Cardiff og mange andre byer over hele verden, men ikke i Nottingham. Dette kommer ikke til å hjelpe deg noe særlig, du vet det?" fortsatte han.

Robin så ned i bordet. "Greit, jeg skal fortelle deg hvor det er," mumlet han. Mannen satte seg ned på en stol foran ham, og la fra seg notatblokken. "Kan du bare løsne opp de her først? De er veldig stramme," fortsatte Robin og holdt frem håndjernene som festet ham til bordet.

Mannen løsnet dem litt. Ikke mye men nok til at Robin ville klare å få dratt hendende sine løs. Deretter hintet han med fingeren at mannen skulle lene seg litt lenger frem.

Politibetjenten var ganske nærme nå, og de satt begge lent over bordet og stirret på hverandre. "Du må love at du kommer til å prøve å få dette til å hjelpe meg i retten," mumlet Robin. "Selvfølgelig kommer dette til å hjelpe deg," svarte mannen. "Du må også love at du tar dette seriøst og sender ut en patrulje så fort som mulig, før mine medsammensvorne stikker av med det og det forsvinner," fortsatte Robin, og politibetjenten nikket.

"Maleriet er," begynte Robin, før han hvisket, "magisk."

"Dette er ikke en spøk gutt," hveste mannen, og Robin lente seg fornøyd tilbake i setet fordi han mistet kontrollen. "Poof," sa Robin før han sendte mannen et skjevt smil.

Mannen ristet tilslutt på hodet, før han begynte å bla gjennom notatene. "Det magiske maleriet forsvant ut av et vindu i øverste etasje på den viktigste bygningen her. Hvordan kan det ha seg til?" spurte mannen tilslutt.

"Det fløy ut," svarte Robin, og mannen satte seg ned i stolen foran ham igjen, som han reiste seg fra i sta. "Maleriet fløy ikke ut av vinduet," sa han. "Kanskje jeg klatret ut av vinduet med det," svarte Robin, og var nære ved å trekke en hånd gjennom det brune håret når han begynte å bli nervøs. Han skottet raskt opp på klokken på veggen, men var rask med å feste blikket på mannen igjen. "Kanskje?" fortsatte mannen mens han heiste et øyenbryn.