Hvordan Publisere

Del 4 - Mislykka bidrag til Bø awards

Jeg prøvde meg på the bø awards, og jeg skrev 2198 ord før jeg bare nei. Men jeg skal begynne på nytt. Dette er ofc lashton. og det skulle være en søt lashton der luke var en demon og ville ødelegge verden, men og ash engel, men jeg failet.

- Såga

«Det er faktisk en veldig morsom historie,» begynte jenten, ikke at Luke brydde seg. Han tvilte sterkt på at det egentlig var en morsom historie som hun påsto. Mennesker hadde den greien der de fikk en historie til å høres mye mer interessant og spennende ut enn den var. Bare for å at andre skulle tro de hadde et spennende liv.
Mennesker var villig for å trykke andre ned for å heve seg selv.

På et vis kunne de minne om demoner. Bare at de ikke var det, demoner var mer edle. Demoner var mørke vesener, men de hadde likevel en type guddommelighet over seg. Noe grasiøst. Noe vakkert og idyllisk. Vel på et vis, de var fortsatt onde og mørke.

«-og der står han, mørk og mystisk. Kom fra ingen steder,» Luke innså at han hadde gått glipp av begynnelsen på historien, og hva han enn fikk med seg nå ville ikke gi mening. Ikke at han egentlig ville høre historien i første stedet. Jenten som snakket med ham, og for så vidt de andre i gruppen, var bare en tilfeldig jente. På en tilfeldig halloween fest.
Bare noen dumme sjeler Luke hadde liten interesse av.

«Jeg synes egentlig han var skremmende, men han var veldig forførende og vi endte opp med tilbringe kvelden sammen. Vi var drita, jeg lover. Så jeg husker ikke noe da vi våknet neste dag hos ham, sant. Men på en rar måte fortsatte vi å treffes. Og sånn ble jeg gravid med en demon,» hun lo, og alle rundt Luke gjorde det og.

«Gi deg, babe,» sa en mann som holdt rundt henne, «jeg er da ingen demon.»

«Nei, du er engel,» hun kysset og Luke hadde fått nok av klisset deres. Dødelige var så merkelige. De sammenlignet seg med skapninger mye edlere enn dem selv, mye renere. Engler var ren godhet, mens demoner var ren mørke. Skapninger som de aldri kunne bli, som var på en måte for bra for dem.

Mennesker kunne være begge – kanskje fantastisk i noens øyne. De ville nok påstå at mennesker hadde valget mellom å engel eller demon. Hvis noen sa dette ville Luke påstå at personen var dum eller en engel. Eller menneske selv.
Det var ikke håp for mennesker. Det var det som var sannheten.

Gud hadde gitt opp menneskene. Demoner hadde gitt opp menneskene, de ville ikke ha dem ned i helvete. Englene hadde gitt opp menneskene, de ville ikke ha dem i himmelen. – Derfor hadde de laget en ordning som de kalte limbo, der havnet alle mennesker, gode og onde, for de var så lei dem. Selv om limbo var overfylt for øyeblikket. – Selv menneskene hadde gitt opp menneskene.

Det var typisk menneskene, ødelagte planeten, ødelagte mennesker, ødelagte alle gode moraler. Eller vonde.

For Luke var de virkelige onde skapningen her menneskene.

Krig, forferdelighet, sult, global oppvarming – alt var deres feil.

Luke's mobil ringte og han var mer enn gjerne glad for å forlate settingen for å ta mobilen. Han teleporterte seg vekk fra stedet, og kom på en åpen skogslette, ikke langt unna byen han en gang hadde vært i.

«Hallo,» sa Luke, uansett hvordan Luke snakket ville den alltid holde irritasjon i stemmen. Det var umulig å unngå. Kanskje fordi han var demon, eller kanskje var irritert på alt og alle. Luke hadde satset pengen sine på den siste.

«Luke, har du tenkt å komme på møtet med englene?» spurte Beliaal. Luke kunne forestille seg demonen stå i et møterom med flere engler, kanskje og sammen med Kasian.