67th Hunger Games

6

Jeg løper opp på scenen, og stiller meg i ringen sammen med de andre jentene. Hvor mange er vi? Jeg begynner å telle i hodet mitt. 1, 2, 3 og helt opp til 27. Til sammen er vi 27 jenter, så sjansen for at det skal bli meg er liten. Solen steker, og det begynner å bli panisk varmt. Så hører jeg Rose snakke. "Hva heter du?" spør Rose. "Emerald Gold," sier Emerald med klar stemme. "Vil du til Capitol?" spør Rose med munter i stemmen. Emerald svarer ikke. Hun står sikkert og tenker. Jeg prøver å få øyekontakt med henne. Hun ser meg, og hun klistrer øynene sine i mine. Jeg prøver så godt å si vær så snill med øynene mine. "Nei, jeg vil ikke til Capitol," sier Emerald. "Da blir det ekstra trekning!" sier Rose og klapper. Hun sender Emerald ned igjen. Emerald stiller seg attmed Ametyst. Jeg former ett takk med leppene mine. Hun nikker til meg. Ekstra trekning. Jeg har vært med på ekstra trekning før - uten hell. Nå har jeg min siste sjanse. Vi blir utdelt en lapp hver hvor vi skal skrive navnet vårt på. Jeg skriver Venus Define så fint som jeg bare klarer. En liten gutt går og samler inn lappene i en liten bolle. Gutten går bort til Rose med bollen. "Så spennendes!" sier Rose og graver hånden sin ned i bollen. La det være meg, la det være meg, la det være meg. Hun plukker opp den første lappen hun berører og bretter den ut. Så ser hun på oss. La det være meg. Hun smiler og sier: "Den heldige er ... Venus Define!" Mengden klapper, og noen jenter i ringen gir meg ett klapp på ryggen. Jeg går bort med selvsikre skritt til Rose. En kameramann zoomer ansiktet mitt inn. "Hva heter du?" spør Rose. "Venus Define," sier jeg med så selvsikker stemme som mulig. Nå begynner jakten på sponsorer. De andre jentene i ringen går ned igjen. Mens de gjør de, titter jeg på familien min. Satin og Velvet gråter begge to. Mor og bestemor kjemper for å holde tårene igjen, og far står der med ett alvorligt uttrykk i ansiktet. Smilet mitt forsvinner. Hva er det jeg har gjort mot de? Jeg kjenner ett stikk av egoisme. Rose får sendingen på skinner igjen. "Men spenningen er ikke over! Det er på tide å velge guttenes tributt!" Hun klapper og går bort til bollen. Ikke Paris, ikke Paris. Hun stikker hånden sin dypt ned i bollen. Så tar hun opp en lapp. Hun bretter den opp. "Paris Brown!" Hjertet mitt hopper over ett slag. Mengden reagerer med gisp, for alle vet at vi er kjærester. I mengden ser jeg gutter og jenter diskutere vilt sammen. Så rettes oppmerksomheten på uttaket igjen. Jeg prøver å få øyekontakt med Paris, men han unngår øynene mine. Han inntar posisjonen sin. "Noen frivillige?" spør Rose. Borgermesteren snur timeglasset. Det oppstår ett kaos i mengden med gutter. Mens guttene melder seg - ser jeg bort på Paris. Han snur hodet sitt og ser bort på meg. Jeg rister på hodet. Jeg prøver å lese øynene hans, men de smaragd grønne øynene hans sier meg ingenting. Tiden er ute, og jeg stirrer bort på ringen med frivillige gutter. De vil helt sikkert at Paris skal si nei. "Vil du dra til Capitol, unge mann?" spør Rose. Nå er stemmen hennes alvorlig. Jeg prøver desperat å få øye kontakt med Paris. Si nei, bare si nei, tenker jeg. "Nå unge mann, vil du til Capitol?" gjentar Rose. Paris puster dypt inn og svarer: "Ja, jeg vil til Capitol."