Forever || The maze runner || Newt

Kapittel 7 ^Bree^

Et ekstra langt kapittel fordi det har vært en stund siden jeg oppdaterte nå. Beklager for det. Prøver å bli bedre.

Bree POV:
Jeg hater livet mitt. Jeg er fanget her sammen med en haug med gutter. Noen som også prøver å drepe meg (Ben). Og nå skal han bli bannlyst og gutten jeg er forelsket i skal gjøre det. Jeg lurer på hva slags forferdelig ting jeg må ha gjort for å havne er.

Det banker på døren. Newt stikker inn hodet. Det blonde håret hans henger ned over de deprimerte øynene. Sist gang jeg snakket med han var da han fortalte meg at Ben skulle bannlyses og at Newt skulle være med på det.

"Bree, du vet jeg ikke vil. Men det er direkte ordre fra Alby. Jeg har ikke noe valg".
Han går nærmere helt til han står ved kanten av sengen jeg ligger i. Jeg flytter meg til siden så han kan sette seg ned på kanten.

"Jeg vet du ikke er en grusom gutt, Newt. Jeg vet du ikke har noe valg, og jeg er ikke sur på det. Ben fortjener en form for straff, men det er fremdeles grusomt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde ut her. I morgen skal Minho ta meg med på min første løpetur i labyrinten. Hva om jeg hater det? Hva om det skjer noe med deg her?"

Newt ser overrasket ut. Som om det siste jeg sa var noe han ikke hadde ventet seg å høre. Han ser ned på hånden min før han griper den og klemmer den.

"Ingenting kommer til å gå galt, Bree. Du er sterk. En av de sterkeste her. Jeg kommer til å være her i morgen og vente på at du kommer tilbake. Ben prøvde å drepe deg og for å holde orden i the glade, så må vi ha regler vet du."

Han beveger seg nærmere meg og jeg kjenner med en gang at kroppen min spenner seg. Øynene hans skifter pognt fra munnen til øynene mine. Leppene våre er bare cm fra hverandre. Dette er vårt øyeblikk.

La oss snakke om kysset! Bare kysset i seg selv er fantastisk og jeg klarer ikke trekke meg unna. Hendene mine leker med håret til Newt, mens hendene hans er på hoftene mine. Jeg vil at dette øyeblikket aldri skal slutte.

Men det gjør det. Minho kommer brasende inn i rommet uten å banke på.

"Jeg visste det kom til å skje. Ha jeg veddet mot Alby på det kom til å skje noe mellom dere. Hadde dere ventet en dag til å hadde han slippet å hente maten til min i en hel uke!"

Newt og jeg rev oss fra hverandre. Andpusten var vi begge og han stirret på Minho med åpen munn. Sånn 'hva faen er det du driver med' utrykk. Jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine mens Minho fortsatte å bable om hvor søte vi er sammen og at han syntes vel egentlig det var på tide etter fem uker her.
Jeg vet ikke helt om hvordan jeg føler ovenfor Newt. Han har bare et perfekt smil, og en fantastisk personlighet...å nei. Jeg holder på å forelske meg i han.