Dette er krig, englebarn

Kapittel 1- Bella

Jeg ser meg en siste gang i speilet. Jeg smiler for meg selv, jeg er fornøyd. Noe som jeg alltid er. Jeg hater å være negativ, surmule og klage. Du kan kalle meg en ekstrem optimist. Hvis det er noe som heter det da, he he.
Det mørkebrune håret mitt er flettet og ligger over den ene skulderen min. Om håret mitt hadde vært løst ville det ha rukket meg i til navelen.
Jeg har på meg en hvit mage topp, som det står sweet på, med svarte bokstaver. Så har jeg på et skjørt, svart det også. Under skjørtet har jeg på meg noen nylongstrømper. Og bare for si fra, yndlingsfargen min er ikke svart. Svart er en dyster farge og som jeg har sagt før; Jeg fokusere aldri på det neagtive, men jeg synes antrekket var utrolig søtt, etter min menig.

- Bella! Roper mamma med den klare stemmen sin.
Hun er nede på kjøkknet og har ordnet frokost. Det gjør hun alltid hver morgen. Og når hun roper, betyr det at frokosten er ferdig.
Jeg ser meg en siste gang i speilet. Sminken er i orden, det samme er alt det andre.
Jeg er ikke den som bruker mest sminke. Jeg varierer litt fra dag til dag. Noe ganger har jeg ingenting, andre ganger mye.
Jeg går ut av badet, bort en gang og ned trappa. Jeg kommer til en hvit, kort korridor. I enden av korridoren er det en åpningen som fører til en stor stue.
Det fire dører her. Den ene fører til yttergangen vår, den andre fører til vaskerommet, nummer tre til et bad og nummer fire er til soverommet hvor min kjære bror sover.
Døra til vaskerommet og badet er til venstre, mens døra ut til yttergangen og soverommet er til høyre. Døra til yttergangen er nærmest trappa av dørene til høyre, mens vaskerommet er nærmest av de til venstre. Av de to igjen er det døra til vaskerommet som er nærmest trappa.

Jeg forsvinner i retningen av stua. Akkurat som korridoren er stua hvit. Den er delt i to "områder". Et der vi har Tv-stua og et sted der hvor vi har sofakrok.
Tv-en vår er vel på 40 tommer tror jeg, men den er nok større. Tv-en står på en lav, grå, avlang hylle. Foran Tv-en er det et bord laget av glass. Det står på et grått teppe, litt mørkere enn fargen til hylla.
Og rundt bordet er det en stor, svart skinn sofa, som minst kan ha plass til ti stykker. Litt merkelig, når vi bare er fire i familien.
Sofakroken, består av to svarte skinn sofaer, som står vendt mot hverandre. Begge har plass til fem eller flere, spørs om det er voksene eller barn som sitter der.
Det er to svarte lenestoler, i skinn begge to, mellom de to sofaene. Så er det et glassbord i midten av alle de sittbare møblene, hvis man kan kalle dem det. Bak den ene sofaen er det to glassdører. De fører ut til hagen som er foran huset.
Det er noen hvite gardiner som henger foran dørene, vi trekker dem for hver kveld. Men nå er det morgen og de er ikke lenger trukket for.
Over hvert av "områdene" er det små taklys, som man kan styrke eller senke belynsingen på.
Og forresten, sofakroken er til høyre og Tv-stua til venstre.

Jeg går i retning av Tv-stua, før jeg så tar til venstre og går inn en hvit dør.
Jeg kommer inn til et svart kjøkken. Det er nettopp oppusset.
Det er svart flisser på gulvet.
Okey, nå får jeg vel beskrive kjøkkenet. Det består av en lang benk. Den er laget av lyst tre og det er den nyest av modellen. Ved siden av benken er det en svart komfyr med elektrisk plater. Vifteanlegget er rett over platene.
Under plantene er det en ovn, selvfølgelig svart, som skjørtet mitt. Så etter komfyren er det en benk til, litt kortere enn den andre. Og til slutt kommer kjøleskapet og fryseren. Begge er svarte og like høye.
Og det er et lite anlegg på kjøleskapet, som gjør at vi kan ta is og vann fra det.
Alt dette ligger til venstre på kjøkknet.
En og halv meter ovenfor komfyren, står det et bord. Det er laget av lyse brunt tre. Og rundt bordet står det seks stoler.
En meter unna på begge sidene av bordet, er det en benk. De er litt høyere enn de ved komfyren. De er også lyse brune og under hver av dem står det to røde stoler, som kan tas opp og ned.
Over hver benk er det to svarte skap med vinduer. Det er der vi setter inn glass, kopper, tallerkner osv. Skapene er 60 cm lange og 40 cm høye.

- Bella, kom sett deg, sier mamma blid.
Jeg tusler lysløst bort til bordet og setter meg ved siden av broren min.
Ovenfor meg sitter mamma og ved siden henne sitter pappa.
Begge har blå øyne, men mamma har blondt hår, mens pappa har brunt.
Både jeg og broren min har arvet de blå øynene til forldrene våre. Men istede for at en av oss har blondt hår og en av oss har brunt, har begge fått den brune hårfargen som pappa.
Det vi har arvet fra mamma er nesen og munnen. Nesen våre er små. Mens munnene våre er smalle og tynne.

- Bare forsyn dere, sier mamma.
Hun sender så rundstykkene til meg. Jeg tar et og sender det videre til broren min.
Når det gjelder broren min så er han eldre enn meg. Et år eldre for å være nøyaktig. Han er nitten og da er vel ikke noe vanskelig å regne seg fram til hvor gammel jeg er? Nei, det er ikke det. Jeg er atten, helt riktig.
Broren min er ganske mye høyere enn meg. Jeg er en 1,65, men han er 1,80! Så høyden er det ganske stor forskjell på for si det sånn.
Jeg må si at jeg elsker broren min. Han er morsom, snill og er alltid støttende. Og han er litt overbeskyttende, men han vil jo bare at det ikke skal skje meg noe vondt.

- Jeg kommer hjem senere i kveld, sier han plutselig. - Hvorfor det? - Jeg har da rett til litt privatliv, søs. - Jeg forteller alt til deg. Kom igjen, si det Daniel. Er det ei jente?
Han rødmer smått. Åhh, broren min skal besøk ei jente. Så søtt.
- Kanskje, sier han og sender meg lurt smil.
- Bare ikke finn på noe tull, sier pappa strengt. - Neida, sier Daniel, før han tar en bit av rundstykket.

Jeg skuer ned på klokka mi. Den ti over halv åtte. Skolen starter kvart over åtte. Best å komme seg avgårde. Skolen ligger tross alt 25 minutter unna og jeg liker å ha god tid.

- Jeg tror jeg må gå, sier jeg og reiser meg fra bordet.

Jeg går bort kjøleskapet og tar ut drikkeflaska og matpakken min. Jeg går så ut i stua, oppover korridoren, opp trappa og inn på rommet mitt.
Jeg finner raskt fram den hvite conversbagen min. Jeg legger matpakken og drikkeflaska i bagen, før jeg så forlater rommet igjen, med bagen på skulderen.
Jeg går ned trappa og inn i yttergangen. Jeg tar på meg en blå vindjakke og fersken conversene mine.

- Hade! Roper jeg, før jeg forsvinner ut døra.
Jeg kommer ut den nydelig hagen vår. Den er delt i midten med grus, som er en liten vei ut til gangveien.
På hver side grusveien ligger det små, runde steiner tett i tett og følger veien hele veien fra inngangspartiet til gangveien.
Hagen består av grønt gress på begge sider av grusveien, mens på den høyre siden er det tre, med en huske.
Ved enden av hver side av gressplenen er høye busker på to meter som sørger for at man ikke kan se rett på huset. Og vi får privatliv.
Det er et liten blomsterbed inntil kanten av huset på den høyre siden. Altså bak det store treet.
Grunnen til at det ikke blomsterbed på venstre side, er fordi at den da vil ha havnet foran glass dørene til stua. Og hvis vi skulle ha gått ut, ville vi ha endt med å gå rett i blomsterbedet. Så nei, ikke noe blomsterbed på venstre side.

Jeg trusler ut på gangveien. Det er stille. Ingen biler, ingen folk. Yeah, jeg elsker når det er stille sånn som dette. Det er nesten magisk.
Sola er på vei til å stå opp borte i horisonten. Den ligger et lite tåketeppe rundt der den kommer fra. Det er ikke nesten magisk, det er magisk.
Jeg elsker å se når sola står opp. Kunne ha sett på den i timesvis, men jeg er nødt til å komme meg til skolen.

Jeg finner fram mobilen min, som ligger bagen min. I tillegg til mobilen finner jeg fram noen rosa ørepropper. Ja, du hørte riktig. Rosa ørepropper!
Jeg elsker rosa! Absolutt elsker det!
Jeg kobler øreproppene til mobilen og setter på musikken.
Tone for tone kommer dansene inn øret mitt og får meg til å smile. Musik får meg alltid i godt humør.