Dette er krig, englebarn

Kapittel 29- Bella

Jeg synes at det helt ærlig har skjedd mye i løpet av det siste timene. Jeg fant ut at Samuel liker meg. Oscar og Nora fikk en unnskylding fra Dylan og Samuel. Og jeg fant ut at grunnen til at jeg var redd Samuel var på grunn av noe som Peter sa. Tenk at en gutt kan forandre så mye i hvordan man tenker på. Vel, hode mitt er tilbake på plass. Og jeg begynner og tro at jeg egenlig har likt Samuel en god stund. Men på grunn av at Peter skremte meg, nektet jeg meg selv å tenke det. Vel, nå er den perioden over. For godt.

Det er bare et problem. Mamma kommer til å klikke hvis jeg og Samuel blir sammen. Hun har aldri vært en sørlig fan av så kalte "bad boy". Særlig ikke etter det som skjedd med Kade. Hun har blitt så streng på det. I tillegg vet hun at Samuel har skreket til meg en gang. Så dette kan jo bli veldig intressant.

Men hvorfor skal jeg bry om hva alle andre rundt meg føler og mener? Er jeg ikke em egen person? Selvfølig er jeg en egen person, men jeg har tendens til å gjøre hva andre vil. For å slippe og få problemer. Vel, Bella du kan bøye deg for alle andres meninger lenger. Du er nødt til å stå opp for deg selv. Du må ha egene meninger. Du er ikke slaven til noen. Hører du det? Du er ikke slaven til andres meninger. Du kan ikke være noen nikkedukke. Det går bare ikke.

Men hva om følsene mine for Samuel er falske? Hva om jeg bare liker han på grunn av at han liker meg? Jeg vil jo ikke såre Samuel ved å være falsk. Nei, følsene mine kan ikke være falske. Jeg dagdrømte det kanskje litt om Samuel før Peter kom og skremte meg. Og jeg og Samuel har jo ikke akkurat snakket mindre sammen etter det. Selvom jeg prøvd og unngå det. Og tillegg skremte han Kade bort den gangen. Noe som var svært snilt av han. Det kun gått skikkelig galt den gangen, men det gjorde det ikke på grunn av Samuel. Tusen takk skal du ha.

Døra til rommet mitt går opp. Jeg våkner opp fra dramaet jeg har i hodet. Jeg ser også opp fra boken jeg har sittet og "lest" i. Jeg flytter hodet mitt døra, der mamma står.

- Hei, mamma. - Hei, hvordan går det? - Bra, er det noe spesielt? - Ehh, nei du skjønner familien Jacobsen kommer og spiser middag her i dag. - Hva? Hvorfor det? - Nei, jeg møtte foreldrene på butikken. De bor jo like over gata. Dessuten har de en sønn på din alder. - Ja, jeg vet hvem du mener. Peter. - Kjenner du han? - Nei, jeg gjør ikke det. - Vel da kan dere bli litt bedre kjent da. Han er sikkert en hyggelig fyr. - Ja, sikkert, men jeg er nødt til gjøre lekser nå. - Ja, du får vel det. De kommer klokka halv seks, så vi spiser sent i kveld. - Oki, hvor mye er klokka nå. - Halv fem. - Okey, sier jeg.

Hun forlater rommet. Straks døra lukker seg, smeller albumene mine bordet. Før jeg tar hode mitt i håndflatene. Peter kommer. Han kommer hit! Dette skjer ikke! Hvorfor nå? Jeg vil ikke ha noe med han å gjøre.  

DETTE KOMMER ALDRI TIL Å GÅ BRA!

*************************************

Mamma ler og snakker videre med moren til Peter. Og pappa, Daniel og faren til Peter snakker godt. Og jeg tvinger meg selv til å snakke med Peter. Han er virker hyggelig nå, men jeg vet bedre. Nora har sagt at han har snakket nedstettende til henne minst en gang. Og i motsetning til Samuel har han ikke sagt unnskyld. I tillegg har han hatt den del damer, og jeg har ikke tenkt til å bli en av dem i hans samling. Jeg tar en slurk av teen. Mamma måtte selvfølig invitere dem på kaffe også. Jeg har så og si aldri noe imot at mamma invitere til kaffe, men akkurat nå vil jeg at bare gjenstene skal gå. Jeg orker ikke dette her.

*************************************

- Var ikke det hyggelig? Spør mamma vi samles som familie foran sofa-kroken. - Jo, sier jeg, pappa og Daniel i kor. - Du og Peter ganske godt overens, sier mamma og smiler lurt. Jeg kjenner at jeg blir kvalm innvendig. - Ja, vi gjorde det, men vi blir nok ikke venner. - Nei, jeg håper da ikke det. - Hva mener du, mamma? - Nei, for å være helt ærlig dere passer godt sammen. - Mamma! Ikke tro at det kommer aldri til å bli noe mellom oss! - Ro ned stemmen unge dame. Jeg sier bare at dere kunne ha passer sammen. Du er dessuten atten år. Du er nødt til å finne deg en kjærste, sier hun strengt. - Du skjønner ingenting! Roper jeg og løper ut av stua. Jeg fyker opp trappa og inn på rommet. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg bare kunne synke gjennom jorda og forsvinne for alltid.