Dette er krig, englebarn

Kapittel 30- Samuel

Jeg ser nervøs ned på den lille papir lappen. Jeg har en blyant i hånden, og jeg skal formulere en enkel liten beskjed på det lille lappen. Det eneste problemet er at jeg ikke aner hva jeg skal skrive. Jeg er helt blank i hode. Hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig å formulere noe på et så lite ark. I tillegg blander andre tanker seg inn i hode. Jeg har en kunde i dag, og varene ligger i bilen. Av en eller annen grunn føler jeg at det ikke er trygt å legge dem der i dag. Som om at noe galt kommer til å skje, men det gjør det ikke. Det er kun Dylan som vet om varene. Ingen andre. Og han vil jo ikke akkurat få meg arrestert heller. Så det går fint. Det går fint. Jeg prøver å fokusere på hva jeg skal skrive på lappen igjen. Og prøver å bli kvitt den ekkle følsen, selvom den ikke forsvinner helt.

Skjerp deg Samuel! Skrive det du skal nå, du har ikke hele dagen. Og det kan hende at hun ikke er her hele dagen, så du er nødt til å skrive den nå. Åhh, jeg har vært flink til å uttrykk følser. Og nå som jeg først trenger det så er det helt umulig. Godt jobbet Samuel, du faller for ei jente og du aner ikke hva du skal si. Kanskje det er bedre å ta det face til face? Det virker bare feigt. Kanskje jeg skal skrive på lappen at hun skal møte meg dere vi møttes sist gang? Vil hun tørre å møte meg face til face der? Eller har jeg skremt henne bort for godt? Please, ikke si at det er for sent. Det kan ikke være for sent.

NEI! Ikke bli redd nå. Dere kom jo overens etter at du truet henne. Og virker ikke akkurat deg. Samuel, skal du virkelig la deg skremme?! Nei, du kan ikke la det skje. Ellers ender noen andre opp med henne. Og da kommer du resten av livet til å angre på at du ikke gjorde noe. Så skriv det du skal ha på lappen og bli ferdig med det.

Jeg sukker frustrert, og begynner å skrive små bokstaver ned på den blanke lappen.  Som blir mindre hvitt og blankt etter hvert som det hver bokstav kommer ned på det. Hver lille svart, spinkel bokstav gjør lappen mindre og mindre hvit.

" Møt meg ved lagret klokka 12.30. Alene. Jeg må fortelle deg noe viktig.

- S"

Jeg tror hun skjønner at det er meg. Jeg håper at hun dukker opp, men hvis hun ikke gjør det så kan jeg ikke si at jeg ikke prøvde. Og det da slipper jeg å gå rundt med anger resten livet. Jeg lurer virkelig på hvordan hun vil reagere. Hun kommer til å bli helt skjokkert, det er helt sikkert. Hvis ikke vennene hennes overhørte samtalen jeg hadde med Dylan, og fortalte henne at jeg liker henne. Så kanskje det ikke kommer som et skjokk for henne. Men hva vil hun svare? Nei, sikkert. Hun er ei bra jente, og jeg sikker på at jeg ikke er den eneste som liker henne. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som liker henne. Peter liker henne, men de er ennå ikke sammen. Heldigvis. 

Jeg reiser meg og forlater kantina. Det er noen få folk her, ikke så mange. De fleste har time nå, men jeg har fritime. Etter store fri som er etter denne timen er det naturfag. Det er siste gangen før vi skal ha presentasjon. Så vi må gjøre det siste ferdig i dag, før vi har framvisning i morra. For en gangs skyld har jeg faktisk gjort noe arbeid. Det er nesten for godt til å være sant, men det er sant.

Jeg går der hun har skap. Vi har skap like ved hverandre. Så det blir ikke så vanskelig å finne det. Jeg bretter lappen en gang, og presser den inn i skapet. Sånn, da var det overstått. Nå må jeg bare vente til klokka blir 12:30. For straks den blir det kan det hende at jeg står face til face med min store kjærlighet. 

Bella.