Dette er krig, englebarn

Kapittel 15- Bella

Jeg lukker forsktig opp døra til naturfagsrommet, de fleste har allerede kommet. Noen sitter og snakker. Andre bare sitter og stirrer ned i mobilen sin, som om den skulle være deres herre. Jeg myser smått av tanken, en litt ekkel tanke må jeg si.

I løpet av det siste døgnet, har jeg kun hatt en person i tankene. Samuel. Jeg har tenkt mye på hendelsen som skjedde i går. Jeg kan ikke tro at jeg i det heletatt sa unnskyld til han. Og at jeg hjalp han. Hvorfor gjorde jeg det? Han fortjener det ikke. Ikke sånn som han oppfører seg, men likevel gjorde jeg det. Skulle nesten tro at jeg har glemt det han gjort de siste dagene, men tro meg. Det har jeg overhode ikke, men akkurat i går var jeg litt avkoblet. Det som jeg heller ikke kan skjønne var hvordan Samuel oppførte seg. Han gikk på meg, men sa overraskende unnskyld. Han klikka ikke en eneste gang, noe som overrasker meg ennå. Skulle tro at han er syk. Eller er han syk når han er på skolen?

For er den Samuel som jeg møter på skolen virkelig den sanne Samuel? Den tøffe gutten som ingen må bølle med, er det virkelig deg Samuel? Vil du virkelig at alle skal hate deg? For et liv må jeg si. Men hvis det ikke er den virkelige deg, hvem er da den virkelig Samuel? Og hvorfor viser du han ikke?

Jeg setter meg ved gruppebordet som gruppa mi fikk utdelt forrige gang. Nora er ikke her i dag, hun er syk. Jeg og vennene mine ga henne numrene våre, og vi fikk hennes. Så jeg fikk vite at hun var syk i dag, dessverre. Så jeg sendte henne en god bedring melding. Håper hun snart blir frisk, det er ikke like moro når hun ikke er her.

Døra går opp, og inn kommer Samuel og Dylan. Nei, vent Dylan er ikke med. Rart, hvor er han min tro. De er jo nesten alltid sammen, utentatt noen få ganger. Som den gangen i går, og da Samuel truet meg. Men ellers er de alltid sammen.

- Hei, sier Samuel i det han setter seg ned. - Hei, sier jeg. - Vet du hvor Nora er? - Syk, du har vel ikke tenkt til å plage henne igjen? - Hva får deg til å tro at jeg skal plage henne? - Fordi du alltid gjør det når hun er sammen med deg. - Nei, jeg bare lurte på hvor hun er. Ikke noe mer, okey? Spør Samuel litt surt. - Okey, men jeg likte deg bedre når du var godt humør. Bare for å gjøre å det klart, sier jeg litt bestemt. Han ser overrasket på meg, det han vel ikke hørt før.

- Hvor Dylan forresten? Spør jeg. Han skal akkurat til å svare, når skoleklokken ringer. Og læreren vår kommer inn. - Jeg forteller deg det etter på, hvisker han før han retter blikket mot læreren. Den var ny.

- Hallo, elever. Jeg håper dere har kommet gått i gang med proskjektet. Husk nå på at dere må jobbe hjemme også. Dere kan egenlig bare starte på proskjekt, sier Laura. Og etter at hun har sagt det, begynner alle å prate.

- Okey, Dylan er på sykehuset, sier Samuel. Litt nedstemt. - Hva? Hva gjør han der? Hva har skjedd? Spør jeg skjokkert. Hva er det som har skjedd med Dylan? Har han blitt angrepet? Blitt påkjørt? Hva er det som har skjedd?

- Han mistet styring på motorsykkelen sin og kjørte inn en bil. - AUU, hvordan gikk det? - Han har brukket armen og har noen skrubbsår, men han hadde flaks, og slapp lett unna. - Okey, sier jeg og puster lettet ut.

- Men over til noe annet, har du fri i dag? - Ehh, ja. Hvordan det? - Vi må gjort ferdig det proskjektet, så hvorfor ikke prøve å gjøre så mye som mulig i dag. - Okey, hvem skal vi gjøre det hos? - Er det greit om vi gjør det hos deg? Spør han og ser håpefult på meg. Skulle nesten tro at det er farlig å dra til han. Noe som det selvfølig ikke er, men det gjør ikke noe for meg at vi er hos meg.

- Det går fint, sier jeg. Og jeg kan se lettelsen i øyene hans. Rart. - Okey, nå må vi prøve å få så mye som mulig ferdig, sier jeg og begynner å snakke om oppgaven.

************************************

- Bilen min er her borte, sier Samuel. Jeg følger raskt etter han. I hele dag har han faktisk virket vennlig, noe som jeg er helt skjokkert over. Kanskje det er på grunn av Dylan. Kanskje han er grunnen til at han ikke er så frekk og sur. Er dette den virkelig Samuel? I såfall må jeg si at jeg liker han bedre enn han andre.

- Kommer du, eller? Spør Samuel. Han har åpent bagasjerommet, og venter sikkert på at jeg skal legge fra meg bagen min. Jeg kjapper meg bort til han, før slenger bagen inn.

- Gå og sett deg foran, du, sier han før han slenger igjen bagasjerommet. Jeg gjør som han sier. Rett etter at jeg har satt meg, kommer han og setter seg. Vi tar på oss beltet, før han starter bilen.

- Jeg må bare innom sykehuset for å skjekke hvordan det går med Dylan, sier Samuel i det vi kjører bort fra skolen. - Okey, skal jeg bare vente i bilen, eller skal jeg bli med? - Gjør som du selv vil, det er samme for meg. Men hvis du skal bli med inne, så kan du vente utenfor. Jeg tror virkelig Dylan begynner å lure om du er meg. - Tror du virkelig at han vil tro at det er noe mellom oss? - Dylan kan tro mye rart han, sier Samuel. - Som hva? - Som tro at jeg raper imens jeg dusjer. - Gjør du det? - Til å være brunhåret, så er du veldig blond må jeg si. - Jeg tuller, sier jeg. - Det hadde tatt seg om du raper i dusjen, hvem gjør det egenlig? - Ingen som jeg vet, sier han og ler litt.

Jeg må si at jeg liker latteren hans, den er så vennlig og det er veldig vanskelig å ikke smile. Jeg må si at jeg trives veldig med han når han er godt humør, selvom jeg ikke helt skjønner hvorfor han er det. Men har ikke noe imot om han forsetter å være det, en god stund til.