Crystal Moon var en good girl med attitude
Colton Davis var en bad boy med attitude
Hun fikk bra karakterer,
han strøk i nesten alle fag
Hun gjorde som hun skulle,
han dret i det han fikk beskjed om
Hva skjedde da Colton blackmailte Crystal inn i...
Oops! Această imagine nu respectă Ghidul de Conținut. Pentru a continua publicarea, te rugăm să înlături imaginea sau să încarci o altă imagine.
«LØP!»
Colton jagde meg rundt i huset. Heldigvis hadde vi filmkvelden hjemme hos meg, så jeg kjente huset godt.
Da vi kom inn på kjøkkenet fant jeg en skje og hev den mot ham og den traff ham i pannen.
Jeg løp videre opp trappen og inn på rommet mitt. Jeg stoppet opp og trodde jeg var trygg.
Jeg kjente to armer snike seg rundt midjen min oh løftet meg opp i lufta og spant meg rundt.
«Trodde du at du kunne rømme fra meg?» spurte han med en lav og hes forførende stemme. Og jeg ristet på hodet.
Plutselig kom jeg på takterrassen jeg hadde fått. Jeg hadde en trapp på rommet som ledet ut til den. Jeg dro med meg en overrasket Colton opp trappen mot terrassen, men da vi kom til toppen av trappen stoppet Colton.
«Du har en takterrasse?» spurte Colton skeptisk.
«Kom» sa jeg og prøvde å dra med meg Colton ut på terrassen, men han stod som frosset til bakken.
Det var da jeg forstod det.
«Du er redd for høyder» sa jeg for ham og han nikket svakt.
«Stoler du på meg» sa jeg og strakte ut hånden mot ham. Han nølte litt men tok den til slutt.
Jeg førte ham mot midten av terrassen hvor det var en slags pergola med puter, tepper og madrasser under i en liten sirkel. Fairly lights lyste opp hele terrassen.
Fra der vi satt kunne vi se utover hele byen. Jeg gikk sakte og fikk med meg Colton nærmere kanten, men vi stoppet 3 meter unna kanten. Jeg la armene hans rundt meg og lente meg mot ham.
Vi stod der en stund før jeg tok ham med mot den andre enden av terrassen og vi stoppet der.
«Wow» hvisket Colton mot det ene øret mitt.
Fra denne siden hadde vi utsikt ut over havet. Vi kunne se konturen av de store bølgene som slo mot sandstrendene. Det var ikke noe lys på den siden som lyste opp vannet, bare stjernene på den klare himmelen.
Jeg satte meg forsiktig ned et par meter fra tak kanten og dro med meg Colton ned. Vi bare satt der.
«Jeg har ikke alltid vært redd for høyder» sa Colton og brøt stillheten.
«Jeg har ikke alltid likt høyder» svarte jeg tilbake.
«For to år siden hadde jeg ikke klart å i det hele tatt sette foten min ut på dette taket. For to år siden hadde jeg ikke noen gang sett stjernene og månen på himmelen på en klar natt. For to år siden mistet jeg minnet mitt, jeg husker ingenting fra før to år siden» sa jeg. Jeg kjente tårene renne nedover kinnene mine. For to år siden havnet jeg i en bilulykke, eller, det er i det minste det foreldrene mine har fortalt meg»
«Den andre bilen kjørte på rødt lys og traff bilen jeg satt i»
«Det var forferdelig da jeg våknet, det stod to fremmede personer i rommet og gråt, de to fremmede viste seg å være foreldrene mine»
Colton snudde kroppen min mot ham og tørket vekk noen av tårene mine med tomlene sine.
«Jeg måtte bare lære meg at de var foreldrene mine, jeg så på videoer fra før ulykken, fra da de hadde tid til å være med meg. Etter ulykken begynte begge å drukne seg i arbeid. Deres eneste barn hadde miste alle minnene om dem og kjente dem ikke igjen»
«De første månedene var som å bo i et fosterhjem, du blir plassert hos noen mennesker du ikke i det hele tatt har noe forhold til og må venne deg til dem sakte men sikkert. Jeg droppet alle måltider og hold meg inne på rommet mitt, redd for at noe skulle skje om jeg gikk ut i den ekte verdenen»
«Høyder fikk meg til å føle meg nærmere himmelen, nærmere en utvei, frihet kanskje?
Jeg klarte ikke kontrollere tårene mine, de bare rant fritt. Jeg la hode mitt mot skulderen til Colton. Han holdt godt rundt meg og fikk meg til å føle meg trygg.
Etter en stund reiste jeg meg og gikk mot pergolaen og fant fram et skrin i en av boksene jeg hadde på taket.
Jeg tok skrinet ut av boksen og ga det til Colton som hadde satt seg ned på en av madrassene.
[Coltons P.O.V]
Crystal rakte meg et brunt skinnskrin og jeg åpnet det forsiktig. Inni skrinet lå det en bunke med bilder.
Jeg startet å bla igjennom bildene. De fleste av bildene var babybilder av Crystal. Mange av bildene var også familiebilder hvor hele familien var med på bildene og hadde det hyggelig.
Jeg la merke til årstallene som var skrevet nederst i det høyre hjørnet på alle bildene. Fra 2002, til 2014var det mange bilder, men etter det ble det færre og færre bilder per år.
Jeg så bort på Crystal, hun smilte svakt mot meg og jeg trakk henne inn i en lang klem.
Var det en ting jeg var sikkert på var det at jeg skulle overvinne høydeskrekken min, for Crystal!
Oops! Această imagine nu respectă Ghidul de Conținut. Pentru a continua publicarea, te rugăm să înlături imaginea sau să încarci o altă imagine.
