18- vi må snakke, alene.

243 9 1
                                    

Øynene mine var fult av tårer, dette var ikke meningen at skulle skje.
Alt skulle være perfekt å bra, noen av delene skjedde nå.
Alt er ødelagt, Marcus kommer til å bli lei seg.
Tårene rant nedover det røde kinnet mitt. Jeg ville bare hyl gråte, men holdt akkurat det inni meg.
Jeg måtte snakke med Marcus, raskt å helst nå.
Jeg så sakte inne i stua der hvor de andre satt, jeg kunne se de men de kunne ikke se meg.
Heldivis, der satt Marcus med Hanna på fanget mens hun drev med en bil.
Bare av den lille snutten ville jeg grine, jeg følte meg råtten å jeg hadde veldig dårlig samvittighet.
Jeg måtte snakke med han.
Jeg gikk sakte inn til han,
"Vi må snakke, alene" sa jeg på gråten.
De andre så forskrekket på oss.
"Hva er det Sofie?" Sa Gerd Anne å så på meg.
"Vi kommer snart tilbake pass på ungene" sa Marcus å ga Hanna til Gerd Anne mens han fulgte etter meg.
Han gikk bak meg å jeg gikk inn på doen, han låste døra. Jeg så bare rett inn i veggen, han sto bak meg helt forskrekket over hva som kom til å skje.
"Jenta mi? Hva er det?" Sa han å tok en hånd på skuldern min før han plasserte hendene rundt midjen min å klemte meg.
"Marcus hør." Sa jeg å snudde meg.
"Jeg må ta abort. Å vil kanskje heller aldri." Startet jeg, men klarte ikke å holde inn gråten. Jeg startet å gråte sikkelig. Gråt mest pga Marcus, det glade ansiktsuttrykket var nå forandret til et trist et.
"Bare si det, ikke noe å være redd for" sa han å flettet fingrene våre sammen.
"Jeg vil kanskje aldri kunne få barn lengre." Sa jeg sakte, så ned i bakken med den fæle følelsen.
"Hæ?" Sa han sakte, men jeg så å hørte på hele han at han var lei seg.
"Du ikke vær lei deg, alt vil gå bra" sa han å kysset meg lenge på munnen.
"Men jeg vil være gravid" sa jeg kort.
"Vi bare prøver noen ganger, Okei? Å vi har allerede 3 barn" sa han å trakk meg inntil en stor klem.
"Greit, men du er jo lei deg" sa jeg å tørket bort tårene mine.
"Ikke bekymre deg for meg, jeg klarer meg. Vi bare ser hvordan dette går" sa han å strøk hånda sin nedover kinnet mitt.
"Jeg elsker deg Marcus" sa jeg å gråt.
"Jeg elsker deg åå❤️💯" sa han tilbake men nå kunne jeg høre at han fjernet tårene sine når vi klemte.
Jeg ødelegger alt, hele tiden!
"Unnskyld! Alt er min feil! Bare å slå opp så kan du heller finne en annen en å bedre som kan bli gravid" sa jeg, hulket.
"Ikke si sånt! Jeg elsker deg, å bare deg! Jeg driter i om vi ikke kan få barn! Så lenge jeg er med deg så er alt helt perfekt. Å dette er ikke din skyld, slutt å ha skyldfølelse." Sa han å kysset meg lenge å hardt på munnen.
Han førte meg sakte inn til veggen før vi startet å kline, jeg ble glad. Og varm i hele meg. Hjertet pumpet i 120.

Together sesong 3Where stories live. Discover now