my biggest mistake

4 ✿ du vet godt hva jeg vil

Dylan har akkurat lagt deg, og Piper kommer inn på rommet mitt. Jeg sitter foran pulten, og jobber med en skoleoppgave. «Hei, Riley» sier hun og lukker døra bak seg. Jeg ser usikkert på henne og snurrer stolen rundt så jeg sitter vekk fra pulten.

«Hvordan var første dag?» hun setter seg rolig ned på senga. Hun snakker som hun skulle vært moren min. «Eh, bra. Hvorfor snakker du sånn?»
«Jeg bare vet hvordan Ethan kan være mot jenter, så jeg tenkte kanskje du ble..jeg vet ikke, redd eller lei deg» Redd eller lei meg? Kjenner hun meg ikke? «Trodde du kjente meg bedre enn det» sier jeg og himler smått med øynene.

«Jo, jo!» hun legger en hånd på låret mitt og vier opp øynene. «Selvfølgelig. Jeg ville bare være sikker»
Piper er veldig overbeskyttende til tider. Eller alltid egentlig. Det kan fort bli irriterende, men hun er nesten det eneste jeg har.

•••

Kantina er fylt av støy, latter og skriking. Det er jo ganske så normalt. Jeg ser meg rundt i kantina. Det er til og med slåssing. Skulle nesten trodd det var en dyrepark her inne.
Plutselig får jeg øye på en gutt som sitter alene ved et bord. Han sitter gjemt i et hjørne. Hvorfor sitter ingen med han? «Harper, vet du hvem det er?» hun ser mot gutten og gliser. «Riley, det er samme fyren du spurte om i går»

Jeg snur meg enda en gang. Det er sant. Hvorfor sitter han alene?

•••

Jeg står og henter noen bøker fra skapet. Harper bare gikk til timen siden hun hadde alt hun trengte. Når jeg smeller igjen skapet, står Ethan lent inntil skapet. Han smiler til meg. «Ethan?»

«Så du husker meg» Jeg rynker på bryna. «Eh, ja» Han dytter seg ut fra veggen og steller seg foran meg. Jeg strammer grepet rundt bøkene mine. «Jeg fikk aldri navnet ditt, søta» Jeg himler med øynene og ser vekk.
«Riley»

Han slikker leppene sine og streifer blikket sitt opp og ned på meg. «Øynene mine er her oppe» Jeg peker på øynene mine og han flirer. «Hva vil du?» Fortsetter jeg og himler irritert med øynene. Bøkene mine er fortsatt tett mot brystet mitt.

Hvorfor spurte jeg egentlig?

«Hva jeg vil?» sier han og tar et skritt mot meg og jeg et tilbake. «Du vet godt hva jeg vil» han tar enda et skritt nærmere meg. Jeg snur meg for å gå, men før jeg får fjernet meg griper han håndleddet mitt. Hjertet mitt begynte brått å dunke fortere.

Rett etter ringer skoleklokka. «Jeg må gå nå» sier jeg og svelger. «Du må ingenting» han er nå helt inntil meg. Jeg puster tungt, men prøver å ikke vise at jeg er redd. Kun sekunder etter er skolegangene helt tomme for elever. Bare oss to igjen. Han dytter meg inntil skapene og smiler lurt til meg.

«Ethan. Jeg må virkelig gå» sier jeg og snur meg for å gå til timen, men han smeller armen sin rett foran ansiktet mitt. Han legger armene sine på hver side av meg, så jeg er fanget i armene hans. «Hva er det du vil?» pulsen min stiger mer og mer for hvert sekund. Jeg føler svetten piple ut fra kroppen min. Han lener hodet sitt nærmere meg. Leppene våre er kun en centimeter fra hverandre.

En bitteliten centimeter.

Jeg puster så tungt at for hvert innpust ser du både brystet og skuldrene mine løfte seg.

Plutselig beveger han hodet sitt mor øret mitt isteden. «Redd?» pusten hans fikk meg til å få frysninger langt nedover ryggraden. Han biter meg forsiktig i øreflippen før han går vekk fra meg.

Jeg står igjen i sjokk et par minutter før jeg går inn til timen.

Unnskyld. Denne delen ble litt lang.
♡♡